At vi skulle flytte til Spania, var ikke en spontan avgjÞrelse - slik mange tror. Dette er noe vi har tenkt pÄ siden 2010 og bestemte oss for Ä gjennomfÞre for 2 Är siden, men pÄ grunn av livssituasjonen da, fikk vi beskjed fra nÊr familie om at vi burde vente og at vi skulle fÄ hjelp til Ä fÄ ting mer i orden fÞr vi dro. Man vil jo sÄklart ha ting litt pÄ plass fÞr man gjÞr en sÄ stor omveltning pÄ livet! SÄ vi ventet, men ingenting skjedde. All hjelpen vi skulle fÄ, ble det aldri noe av og hver gang vi vurderte Ä dra pÄ nytt, fikk vi nok en gang beskjed om Ä vente. SÄ vi ventet og ventet.
Men helsa mi ble bare vÊrre og vÊrre, anfallene kom oftere og ble sterkere for hver gang og psyken min klarte sÄvidt Ä takle alt det negative. Jeg har aldri pÄstÄtt at jeg er sÊrlig sterk psykisk, noe som nok en gang ble bevist da jeg havnet ned i en mÞrk og depressiv dal jeg ikke klarte Ä komme meg ut av. Hver gang jeg klarte Ä se litt lysere pÄ ting og begynne Ä se fremover, kom et nytt anfall og dro meg ned i gjÞrma. Jeg klarte ikke se hvordan jeg skulle klare Ä orke Ä leve i denne psykotiske og fÊle tilstanden, sÄ jeg Þnsket sterkere og sterkere Ä gi opp.
Noen uker fÞr vi dro, kom en ny klynge med anfall som varte i en ukes tid og dumme meg postet at jeg var deppa og hadde lyst Ä gi opp pÄ sosiale medier;
Over Ă©n uke i strekk nĂ„ med bĂ„de daglige og nattlige anfall. Ă
komme til seg selv, livredd uten Ă„ vite hvem man selv oller noen andre er, husker ikke navnet mitt engang.. Ă
sitte med mentalitet som et lite barn og til og med Narnia ble for skummelt. Og null medisiner. Dette er rett og slett for mye for meg. Jeg orker ikke en natt til. Unnskyld! đą
Flere ringte 113, men noen ringte i tillegg politiet og sa jeg var voldelig og agressiv, sÄ ambulansen kom sammen med politiet, rev meg ut av huset, truet med glattcelle og endte tilslutt opp med Ä kjÞre meg pÄ pysikiatrisk lukket avdelig for natta.
Blogginnlegg om hendelsen:
En tung helg
Dagen etter, sĂžndag 8 april, ble jeg kjĂžrt hjem og mĂžtt av Christopher som sa; "NĂ„ reiser vi!"
Vi var helt blakke, sÄ hadde ikke mulighet til Ä bestille bilettene med en gang, men 16 mai fikk vi endelig bestilt. Var mange som var kritiske og negative til at vi skulle dra, sÄ jeg prÞvde Ä skrive et blogginnlegg for Ä forklare;
HÄper folk etterhvert vil forstÄ
De siste ukene fÞr vi dro, gikk med til Ä fÄ ordnet det mest viktige som mÄtte fikses fÞr vi dro og pakke alt vi skulle ha med ned. Vi tok med oss 2 store kofferter og 1 liten, resten av det vi Þnsket Ä beholde pakket vi i esker og fikk hjelp av bestekompisen til Christopher til Ä kjÞre alt opp til han og kjÊresten hans. De kunne hjelpe oss med Ä oppbevare alle eskene der og hjelpe oss Ä sende litt og litt ned hit. Tusen hjertlig takk for all hjelpen vi fikk bÄde fra han og fra storesÞsteren min, vi er evig takknemlige!
3 dager fÞr avreise fikk jeg 4 nye anfall og for Ä vÊre helt Êrlig har jeg ikke peiling pÄ hvordan vi klarte Ä gjennomfÞre reisen ned! Siste jeg husker var at vi bestilte bilettene, deretter husker jeg bare smÄ glimt; vi sier farvel til bestekompisen til Chris pÄ flyplassen, blir stoppet i innsjekkinga pÄ flyplassen og mÄ betale nesten 3000 kr pga feil navn pÄ biletten (jeg hadde bestilt bilettene med mitt nye etternavn; Grette, men i passet stÄr det fremdeles Andersen) og det neste jeg husker er at vi vÄkner opp i et telt pÄ en capingplass i Spania. Jeg vÄknet ganske blid og fÞrnÞyd, men kunne ikke helt forstÄ hvorfor Chris virket sÄ stresset. SÄ begynte det Ä demre for meg; vi hadde flyttet til Spania og hadde jo ikke leilighet! Vi hadde jo tenkt til Ä finne en leilighet med en gang vi kom hit, men sÄ fortalte en venn av oss her nede at vi mÄtte ha NIE-nummer for Ä leie en leilighet (noe som senere viste seg Ä ikke stemme). Da raste verden ganske sammen! MÄtte vi gi opp? MÄtte vi snu og reise hjem igjen?
SÄ traff vi pÄ en reddende engel! En god venn her nede lot oss fÄ sove pÄ gjesterommet hans til vi fikk ordet oss leilighet, mot av vi passet hundene hans en uke mens han var vekk. Da ble jeg sÄ lettet at tÄrene stÞmmet!! Han fikk ogsÄ kjÞrt oss til politistasjonen i Benidorm, for Ä bestille time for Ä fÄ NIE-nummer. SÄ tok han vi bodde hos kontakt med en megler han kjente ang. et hus til leie. Dagen etter var vi pÄ visning og fikk huset!! Er visst fÞrstemann til mÞlla-prinsippet her nede, hehe. Og dagen etter signerte vi husleiekontrakta og flyttet inn.
NÄ har vi straks bodd her nede i 2 mnd og jeg merker stor forskjell. Bildet til venstre under er tatt sommeren 2016 og det til hÞyre er tatt for noen dager siden. Om 4 dager, har jeg gÄtt 2 hele mÄneder uten et eneste anfall! Og jeg mener ikke kun GTK-anfallene (de riste anfallene), men alle anfallene forsvant da vi kom ned. Ingen ut-detting, ingen plutselige Þyeblikk flere ganger daglig hvor jeg ikke aner hvor jeg er, eller hvem jeg er. Har vÊrt meg selv i 2 mnd nÄ og fÞler meg bedre enn jeg har gjort pÄ Ärevis! NÄ slipper jeg de teite anfallene, sÄ har masse mer energi og gÄr omtrent og gliser hele tiden. Malysten er endelig tilbake og jeg har masse energi. GÄr lange, bratte turer hver eneste dag og desto mer energi jeg bruker, desto mer fÄr jeg.
Hjemme ble jeg sliten av Ä reise meg og de 400 meterene bort til butikken kjentes ut som flere mil. FÞrste uken her nede var de to lengste turene vi tok pÄ 6 og 7 km.
Livet er fantastisk for Ăžyeblikket.
