mandag 11. desember 2017

Nye anfall

Jeg hadde virkelig håpet at desember skulle bli bra! Uten anfall, angst, depresjoner eller noe annet som skulle ødelegge. Så kom 1 desember, som startet ved at jeg fikk et anfall på morgenen. Da jeg kom til meg selv igjen noen timer senere, hadde jeg dundrende hodepine og måtte bare slappe av resten av dagen. Jeg følte hele tiden etter anfallet at noe var galt. Noe føltes feil. Det føltes ikke som om det var ordentlig over ennå. Gubben sa at anfallet jeg hadde hatt virket veldig lite også, så jeg mistenkte at det kunne komme et nytt et ganske snart. Dagene gikk og følelsen av at noe mer skulle komme, gav seg ikke. Noe var definitivt galt.

Den 5 desember skulle det vise seg at jeg hadde rett. Dagene med mangel på søvn, minimalt med mat og altfor lite dagslys gav utslag. Det var rundt 17-18 tiden som jeg bestemte meg for å ta meg en liten lur på sofaen. Så sovnet jeg. Trodde jeg.

I følge mannen min gikk det bare noen minutter også kom anfallet. Det var et ganske kraftig anfall og det varte lenge. Noe av medisinen jeg fikk rant også på utsiden av munnen da han skulle gi meg det, så litt uvisst om jeg fikk nok. Etter at anfallet var over, skulle han bare kjapt bort til dataen sin og sjekke noe - men innen han rakk tilbake hadde jeg reist meg og veltet over stuebordet. Jeg surret rundt i stua, bumpet borti ting, mistet balansen og ikke et eneste ord som kom ut av munnen på meg var visstnok forståelig. Mannen min fikk meg etterhvert inn på soverommet for å hvile i senga, men da jeg kom til meg selv hadde jeg totalt panikk. Siste jeg husket var jo at jeg lå på sofaen i stua. Og det neste jeg husker er at jeg våkner inne på soverommet uten å ane hvordan jeg har kommet meg dit, med dundrende hodepine, smerter i hele kroppen og fullstendig panikk! 

Jeg turte ikke ligge der inne, er ofte redd for soverommet etter anfall (aner ikke hvorfor), så jeg gikk ut i stua. Ble sittende foran dataen i noe som virket som flere dager, men det hadde visst bare gått noen timer. Jeg aner ikke om Chris er hjemme, det husker jeg ikke. Kanskje han er på soverommet, kanskje han er i byen, kanskje det er midt på natta, kanskje det er midt på dagen - jeg aner ingenting. All info i hjernen min føles ut som den er visket vekk og jeg sitter igjen som et tomt skall. Livredd. Hvor lenge skal det være sånn? Når skal hjernen min komme seg på plass igjen? Jeg hater denne følelsen!! Anfallene er virkelig ikke det jeg hater mest, det er kaoset etterpå...

Hele dagen etter varte dette! Men så fikk jeg endelig i meg godt med mat og noen timer med søvn og da var "jeg" endelig tilbake! :D Nå skal resten av advent pokker meg bli bra! Det har jeg bestemt!! ^^



Stemmene

Jeg så en dokumentar natt til i dag. En jeg ikke burde sett. Jeg visste det allerede i løpet av de første minuttene at jeg burde skru av, men jeg klarte ikke. Dokumentaren "Child of rage" om seks år gamle Beth Thomas, som hadde opplevd grov omsorgssvikt, mishandling og seksuelle overgrep som 1 åring. Senere utviklet dette seg til ei lita jente med psykopatisk oppførsel og svært skummel adferd. Hun mishandlet lillebroren sin daglig, torturerte dyrene og drømte om å drepe foreldrene med en kniv mens de sov. Og man hørte på stemmen hennes når hun fortalte om dette at hun fortalte det som om hun skulle fortalt om hva hun hadde til middag, ingen følelser, null anger og ingen empati. 

Etter at jeg hadde sett denne kom stemmene tilbake.

Du er ikke verdt en dritt! De vet hva du tenker! Alle kan høre hva du tenker, du må tenke lavere! Ikke ta imot hjelp, de prøver bare å lure deg. Alle er på lag, alle andre er på samme lag. Alle andre later som de ikke hører hva du tenker, men de gjør det! De lurer deg! Fordi du ikke er verdt noe. Skjønner du nå at du må dø? Du må gjøre det! Du må gjøre det nå!

Det er slitsomt. Uansett hva jeg prøver på, så er stemmene der. Men jeg vet at de ikke er ekte. Jeg vet at jeg ikke er gal, det er bare psykosomatisk paranoid scitzofreni som følge av PTSD. Det er bare en forsvarsmekanisme, det er ikke ekte! Jeg prøver å si dette til meg selv, men da ler stemmene. De ler av meg. Av at jeg lar verden og psykologene som har gitt meg diagnosen lure meg. 

Nå må jeg ha søvn! Har ikke sovet på nesten 2 døgn og er utslitt. Hodet mitt trenger hvile og jeg vet at det mest sannsynlig er bedre når jeg våkner. Men jeg er så redd for mareritt. Redd for å ligge i mørket inne på soverommet med disse teite stemmene i hodet. Må prøve likevel kjenner jeg, for nå orker ikke psyken min stort mer. Jeg er utslitt, redd og kvalm. Håper virkelig det er bedre i morgen.

Gaven

Da jeg var 17 hadde jeg en klar formening om hvordan livet skulle bli. Jeg skulle fylle 18, trekke vedtaket mitt på instituajonen jeg hadde bodd på de 4 siste årene, finne en hybel på Gjøvik, dra hjem til Tønsberg og si hadet til de få jeg hadde også skulle alt ta slutt.

Jeg var klar. Løkka hang klar. Alt var klart.
Så dro jeg hjem til Tønsberg for å si hadet og da gikk hele planen i vasken. Jeg fant kjærligheten.

I begynnelsen var jeg rimelig sikker på at dette kun var en forelskelse fra hans side og at så fort den første forelskelsen ga seg, kom han til å gå fra meg. Alle dro jo. Men han dro aldri.

Nå har det gått hele 15 år. Vi giftet oss til og med i 2011.

Veien hit har ikke vært lett. Det har vært oppturer og nedturer, lykklige dager og sorg. En evig kamp. En kamp for livet, en kamp for oss. Han reddet meg og har gitt meg 15 år å leve, 15 år av sitt liv.

Men for å klare å gå denne veien så trengte jeg en hånd. Jeg har følt at det har vært en kald, mørk og skummel vei, men han har hele tiden strekt ut hånden og gitt meg noe å gripe tak i.

Nå føler jeg plutselig at jeg går alene.

Og jeg orker ikke gå denne veien alene. Jeg trodde vi skulle gå den sammen. Nå bare griper jeg ut i mørket for å finne hånden hans, men han er langt avgårde. Vi har glidd fra hverandre og jeg har ikke lenger en hånd å holde i.

Da kom de gamle tankene tilbake. Kanskje jeg skal anse disse 15 årene som en gave? For hadde jeg ikke møtt han, så hadde jeg avsluttet livet i 2002. Han gav meg 15 ekstra år og leve. Men nå tror jeg kanskje det er over. Det føles som gaven er brukt opp.