fredag 29. april 2011

Brev fra en barnemunn

Han sitter så stolt i sengen og skriver ned tanker og ord,
og hvordan han ser på verden, og hva han vil bli når han blir stor.
Han tegner litt i hjørnet, og lager en fin krusedull.
Han vet at pappa vil smile, han elsker alt slikt tull.
Små føtter treffer gulvet, og han lister seg stille ned.
Han hoppet over planken han visste knirket litt i sted,
og som kvikke barneben kan, løp han ned en trapp,
og la igjen brevet på plassen der pappa alltid satt.
Så lister han seg opp igjen med smilet om sin munn,
og vet at pappa blir veldig glad om bare en liten stund.
Og under dynen kryper han, med forventninger og håp,
om at pappa skal bli ekstra glad når gutten igjen står opp.
På kjøkkenet står gutten så beundringsfull og fin.
Han stod opp ekstra tidlig, da solen igjen skjøt inn.
Og med bustet hår og øyne, som nettopp var stått opp,
ser han pappa sitte på plassen med sin første kaffekopp.
”Pappa, har du sett det?” sier gutten etter hvert,
men faren enser ikke stort, han avviser gutten tvert.
Han er begravd i egne tanker, mens han leser en avis.
Guttens brev har han ikke sett, det ligger begravd i tidsfordriv.
Gutten er ikke gammel, han er bare fire år.
Men selv om han er liten, er det mye han forstår.
At pappa ikke ser han, det forstår han godt,
og tårene triller fort da brevet til slutt dukker opp.
Det var lagt i søppelkassen, og gutten tar det med.
Han står og ser på faren sin som fortsatt titter ned.
Begravd i ord om verden, ord som barnet ikke forstår.
Han kjenner bare smerten av nye, skapte sår.
”Hvorfor kastet du brevet mitt?”, sier gutten så til slutt.
Faren titter opp og ser en gråtkvalt liten gutt.
Han ser på arket fult av farger, det som gutten kaller ord,
og ser at sorgen i barnets øyne er smertefull og stor.
”Jeg hadde skrevet et brev til deg pappa, om hva jeg vil bli når jeg blir stor.
Det står her på arket, se så mange ord!”
Og gutten peker på strekene, både grønne, blå og rød,
og fortalte pappaen sin hva hvert eneste tegn betød.
”Det står nemlig pappa, at jeg vil bli som en jeg kjenner.
Jeg vil ha en morsom jobb og veldig mange venner.
Jeg vil kjøre store biler, og jeg vil reise mye rundt.
Og aldri mer spise grønnsaker, eller noe som er sunt.”
”og så står det helt til slutt” sier gutten, og peker på den utvalgte streken
”at jeg aldri vil kjefte på barna mine, eller gi dem en skjennepreken.
Det står her nede i hjørnet, at jeg trodde jeg ville bli som deg.
Men det vil jeg ikke lenger” sier gutten, og går sin vei.
Og fortumlet sitter faren og ser ungen sin gå bort,
og innser der han sitter at tiden har gått for fort.
Han setter fra seg kaffen og tusler stille inn.
”Les brevet for meg kjære, les brevet ungen min”.
Og tårene triller stille på et voksent, gravet kinn,
da han endelig innser gleden, og lar ungen slippe inn.
For barnet leser for faren, om det han tror om verden.
Endelig ser pappaen verdien, og blir med barnet sitt på ferden.

torsdag 28. april 2011

Savn

Det har gått 3 år, 7 mnd,12 dager og 10 timer. Det er 1320 dager det...

Sitter og kikker på bilder av gullet mitt, mens tårene triller ukontrollerbart. Ser nesten ikke skjermen gjennom det tåkete blikket. Skulle ønske det ikke gjorde så ufattelig vondt! Jeg sitter og ser på bilder av henne sammen med "familien sin", og jeg kjenner at det knyter seg i brystet. Jeg vet at hun har det bedre der! Jeg vet at de er flinkere enn meg, kan mer enn meg og har bedre råd enn meg. Men jeg elsker henne!! Så mye at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal klare å stå på sidelinjen. Det er så ufattelig tungt å tenke på alt jeg går glipp av. Jeg vet ikke hva hun gjorde i dag. Ikke i går heller. Jeg vet ikke hvem hun leker mest med i barnehagen om dagen. Heller ikke hva hun ikke liker å spise, eller hva favorittmaten er. Og jeg skal jo vite sånt! Jeg er jo mammaen hennes! Jeg får aldri trøstet henne når hun våkner av en dum drøm. Jeg får aldri tatt kveldsbadet med henne, aldri tatt på henne pysjen, aldri lage frokost til henne. Får ikke med meg alt det nye hun lærer og hva som opptar henne. Men det vondeste er ikke at jeg går glipp av alt! Men aat noen andre opplever det for meg.. Noen andre får oppleve gleden av å se det fantastisk blide ansiktet hennes når hun våkner om morgenen. Noen andre får sitte med henne på fanget etter en lang dag, og kose seg med barne-tv. Noen andre får tatt henne med i akebakken eller på stranda. Og det gjør så vondt! Og det er slitsomt å måtte leve nesten hver eneste dag med den intenst vonde følelsen at en del av meg mangler. Hjertet mitt mangler..

mandag 18. april 2011

Ukritisk blogging på godt og vondt

Hørt om Florenthyna? Nettjenta som var på alle bloggeres lepper en periode for 2 år siden? Den søte, men til dels selvopptatte jenta som blogger om at hun opplever?

Hun kom vel mest i "rampelyset" om det kan kalles det, pga. de erotiske bildene hun la ut av seg selv, men raskt trakk tilbake. De ble deretter spredd rundt på norske nettsider og siden jenta kun var 14-15 på bildene, ble det mye oppstyr over at hun selv delte de på nett.

I denne perioden begynte jeg, som så mange andre, å følge denne jenta. Hun var 17 år gammel, virket fryktløs og sterk, men man kunne likevel skimte at det lå mer bak. Og det tok ikke lange tia før jeg fikk vite at jeg hadde rett. Bloggen hennes ble oppdatert nesten daglig, med innlegg om hvor fælt hun hadde det i forhold til familien, hvem hun hatet og hvorfor og man fikk se bilder av kropp og selvskading.

Vel, hun blogger fortsatt. Nå er hun ikke lenger en 17 år gammel jente som sliter med å bestemme seg for hvilken kjole hun skal ha på seg på neste bildene sine, nå er hun en 19 år gammel jente som har bodd på Blå Kors en stund, ruser seg daglig, poster bilder av selvskading og drugs i bloggen sin og deler ukritisk fortsatt om livet sitt, elendigheten hun opplever og selvmordsforsøk.

Så her kommer vel egentlig spørsmålet oppi det hele; er dette særlig lurt? Vil det å utlevere såpass mye av seg selv over så lang til, til slutt vise seg å ha vært destruktivt? Vil det få konsekvenser? Eller er det konsekvensene man ser resultatet av nå...?