torsdag 19. mars 2009

Familietreffet gikk ok

Da jeg sto opp i går morges, var jeg egentlig ganske fast bestemt på å ikke dra og hilse på farfar på den "familiesammenkomsten" eller hva jeg nå skal kalle det. Men jeg ringte farmor i 12 tiden og fikk vite at de ikke hadde kommet ennå, så jeg tenkte jeg lissom kunne dra å hilse på pappa i det minste. Så jeg tok bussen innover. Da jeg kom fram og gikk inn døra, og forventet at kun pappa og farmor var der, så satt det i tillegg 3 bergensere jeg hadde null peiling på hvem er. Tydeligvis ei tante, typen hennes og mammaen hennes. Hvorfor i hælvete gadd ikke farmor ringe å si fra at de var kommet da? Hu visste jo at jeg egentlig hadde så lyst til å treffe dem! Men jeg fant ut at det ville være litt teit å snu i dæra og løpe etter at alle hadde sett meg, så jeg satte meg ned. Etter et par kommentarer som "åh, så dette er lillejenta" og "husker du oss?" så roet det seg ned og de var faktisk ganske allrighte mennesker. Man merket at de var fra Bergen da, for å si det sånn :P Det vil si; de var høylydte, spøkte mye og tok mye "psykisk plass i et rom" om dere skjønner hva jeg mener. Desto bedre for meg, for da forsvant jeg liksom litt i mengden og kunne heller sitte å følge med. Etter et par timer kom lillebroren min og mammaen hans en tur på besøk også, og det var godt. Er glad i lillebroren min. Han er 11 år, skater og ubeskrivelig skjønn :) Legger ved noen bilder av menneskene som visstnok heter familie.

Farmoren min
Tante, farfar, og typen til tante
Farfar og typen til tante
Typen og mora til tante
Tante Bente
Lillebroren min og pappa
Godt humør hvertfall da :)
Lillebroren min, Tommy
Tommy i rullestolen til pappa

Forresten, her er noen bilder fra da jeg venta på bussen da jeg skulle til pappa :)

Rett nedenfor der vi bor
Endelig sol :D
Møkkete snø er æsj...

I dag har jeg stort sett bare liggi på sofaen og sovet. Spiste et par av sovetabelettene jeg fikk av DPS før jeg skulle legge meg i går, så sov til klokka var 13.10 i dag. Da la jeg meg på sofaen og spiste frokost, mens jeg venta på at typen skulle komme hjem fra jobb. Etter det sovna jeg en stund til og da jeg våkna hadde svigermor right og spurt Christopher om hun komme innom en tur med Tara, men Chris sa nei fordi jeg sov :( Faen, jeg savner henne :( Fikk en mms av henne da :)
Prinsessa mi er nybadet :)

Slenger forresten med et bilde av noe jeg har savna i hele dag:

Big Tasty; Så godt og så sinnsykt "nei-mat"...


I morgen skal jeg forresten på DPS igjen, og kjenner jeg trenger det nå... Vært mye kaos siste uka, og da er det greit å få alt ut en plass. Får se åssen jeg har det etter timen da, for det kan lett gå begge veier. Og i morgenkveld er det endelig helg, så da skal jeg gjøre minst mulig, hehe.

onsdag 18. mars 2009

Familie!?

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne hen nå, så begynner med mandagen. Da ringte nemlig farmoren min og lurte på hvorfor jeg ikke hadde kommet til pappa i helgen. Hadde ikke noe særlig lyst til å forklare henne at jeg ikke orket å se han slik, så jeg skyldte på at jeg leste til prøven jeg skulle ha på skolen i dag. Noe som forsåvidt var litt sant. Hun fortalte også at jeg måtte komme til pappa på onsdag, for da kom farfaren min dit også. WTF?? Jeg har ikke sett den jævla alkisen siden jeg var 5, og nå bare for at han på en eller annen mystisk måte har klart å skrape sammen penger og klart å sette seg på et fly hit til vestfold etter nesten 20 år med null besøk, så skal jeg liksom bli glad og ønske å treffe han? Hvor var han da pappa (som faktisk er hans egen sønn) fikk diagnosen i Mai i fjor? Hvor var han da barnebanet hans datt på kjøret? Hvor var han da lillebroren min ble født? Eller da jeg ble mamma? Nei, ikke faen!!! Folk kan da ikke valse inn i livet mitt på den måten og ta seg til rette, etter alt det han har gjort! Jeg har da for pokker vanskeligheter nok med å forholde meg til folk, så jeg gir egentlig blanke faen i om vi deler blod aldri så mye. Familien, er de jeg selv velger å ha nærme. Ikke automatisk alle jeg deler blod med...

Hm, kanskje en litt brå start på innlegget, men måtte bare få det litt ut av systemet. Har ikke klart å nevne dette for typen ennå, vet ikke helt om han vil forstå uansett. Og ingen fare for at han leser innlegget mitt heller, for han gidder ikke lese noe som helst med mindre det er instruksjoner til et spill eller en bruksanvisning til en data-dings (beklager, den var litt slem, ser den. Han prøver da virkelig så godt han kan, dette har ikke noe med han å gjøre egentlig, er bare forvirret og gruer meg til i morgen).

I dag hadde jeg forresten samfunnsfagsprøve på skolen, ikke stort mer å si om det, enn at jeg håper jeg står. Og etter det var jeg med svogeren min til et intervju for Sandefjords Blad. Legger ut link her, når det kommer i avisa.

Nå sitter jeg bare å gruer meg til i morgen og burde nok lagt meg for lenge siden. Men er ennå ikke sikker på om jeg orker å dra... Har ikke noe lyst, men burde kanskje dra for pappa sin del. Ikke det at jeg helst skjønner hvorfor jeg er blitt så opptatt av å stille opp for han. Han fortjener det virkelig ikke etter all julinga jeg har fått, alle gangene jeg ble låst ned i kjelleren og de glemte meg der, alle gangene han glemte å komme hjem og jeg lå i trappeoppgangen i blokka i et par dager og venta. Når en mann klarer å oppføre seg sånn mot en 3-4 år gammel jente, så fortjener han ikke noe tilbake heller. Men etter han ble syk, så var alt liksom "tilgitt"... Ikke det at jeg fatter hvorfor.

Men nå er jeg kvalm, lei meg, sinna og trøtt - så runder av.

Bustete, sliten og lei

fredag 13. mars 2009

Åpenhet og savn

Jeg har i en tid nå benyttet meg av en annen blogg (Pamis's Blog) men etter å ha lest igjennom den ser jeg hvor liten vits det er. Jeg er jo ikke ærlig i den! Eller, jeg er jo forsåvidt ærlig, men ikke åpen om ting. Det er mange som vet om bloggen og jeg føler derfor ikke jeg kan fortelle alt som foregår i livet og i hodet mitt. Så da fant jeg ut at siden jeg hadde den bloggen her fra før av, så kan jeg jo bruke denne til en slags dagbok. Og det er da det jeg har tenkt til å starte på nå.

I dag er det forsåvidt ikke så mye som har skjedd ennå. Jeg dro til DPS klokka 12 og hadde den faste ukentlige samtalen med psykologen. Ble litt tøffe ting vi var innom i dag, så jeg er fremdeles kvalm og har en murrende hodepine. Så etter timen, fant jeg ut at jeg ikke orket å dra innom byen, og bestillte heller taxi hjem. Er rart hvor mange ting jeg klarer å snakke om helt uanfektet fra barndommen min - men når det kommer til å prate om Tara, så knekker jeg fullstendig sammen hver gang. Jeg savner henne så ufattelig mye... Nå er det 3 uker siden jeg så henne, og jeg savner henne så mye at det kjennes ut som om jeg kommer til å eksplodere! Men jeg får vel bare holde ut fram til neste gang jeg får sjansen til å se henne. Vet hun har det godt ihvertfall og det er jo det viktigste.



Sånn utenom det, så har egentlig dagen vært ganske grei. Finni igjen en person jeg har "lett" etter på nett i årevis og det er jo alltid hyggelig (og en smule skummelt). Men tar nok litt tid før jeg tør å fortelle at jeg ikke har Tara hos meg. Er så ekkelt å måtte si til folk, for med en gang det er snakk om at jeg har mistet henne, så begynner folk å gå ut i fra at jeg har gjort henne noe. Og d et har jeg alldeles ikke, vi fikk bare ikke en sjanse...

Men nå er jeg egentlig litt sliten i hodet, så tenkte jeg kunne skrive mere senere.