fredag 1. september 2017

Fornyelse av løfter, beholde brudekjolen?

Meg og Christopher giftet oss jo i 2011. De fleste småjenter har kanskje den store fairytale-fantasien om et standard norsk bryllup, med en nydelig seremoni i kirken, hvor bruden blir fught ned kirkegulvet av sin far og deretter et helt fantastisk bryllupsfest, hvor alle er kledd i de "kjedelige standard-klærne man alltid ser på slike og lignende arrangementer.

Mitt drømme-bryllup var en smule annerledes... Jeg hadde kjempe lyst til å vies i Las Vegas med en liten gjeng med de nære vennene våre. Hvor jeg hadde på meg en skikkelig stilig stripper-weddingdress, hadde en fake blomsterbukett som blinket i masse kule farger og spilte "here comes the bride" også ville jeg vies av Elvis! Resten av kvelden skulle nytes fra en awesome limousin, hvor vi og de nære vennene våre skulle kose oss med masse champagne. Og kvelden skulle avsluttes i en brullups-suite på et fancy hotell.

Men den drømmen gikk ikke helt i oppfyllelse, kan man vel trygt si. Brudekjolen, som søsteren min skulle sy om, kom hun med kvelden før selve bryllypet også passet den ikke i det hele tatt! Vi kom 45 minutter for sent i kirken. Presten stresset gjennom hele seremonien, for han skulle dra videre og hadde fryktelig dårlig tid. Seremonien ble på idrettshuset på Barkåker og det mest triste var vel igrunn at halvparten av de som hadde takket ja, ikke kom... Måtte rydde vekk ca. halvparten av bordkortene og det var igrunn en ganske kjip følelse, når det tross alt er snakk om familie og venner. 

Jeg hadde stilt ett kriterie for festen da; Alle gjester skal få kle seg i nøyeaktig det de selv ønsker! Om noen ønsker å gå i joggedress, så gjør de det. Vil noen komme i svart lakk-kjole, så gjør de det! Vil at alle gjestene mine skal føle seg konfertable i de klærne de skal ha på i mitt bryllup! Og jeg er utrolig glad for at jeg har venner som kom kledd slik! I love you guys!! 


Men, så var vi tilbake til grunnen at jeg startet dette blogginnlegget! Vi har nå vært gift i 6 år og siden det kun er 4 år igjen til vi har "tinnbryllup" (som er 10 år som gift) så tenkte jeg at vi kunne dra til Las Vegas og fornye løftene våre! Og siden jeg beholdt beudekjolen jeg brukte i 2011 tenkte jeg at jeg kanskje kunne få sydd den om. 

Her er originalkjolen:


Her var noen idéer jeg har funnet på nett, som ca. beskriver det jeg så for meg. Men jeg ønsker da å beholde overdelen på kjolen min, men å endre den fra livet og ned. Var disse to under her fine?

fredag 14. juli 2017

Blogger jeg følger

Tenkte jeg ville poste et lite innlegg om hvilke blogger jeg følger. For et års tid siden hadde denne lista vært ganske mye lenger, men en del av de bloggerene jeg fulgte på den tiden har jeg i etterkant finni ut at kun er pr-kåte og desperaten så nå om dagen er det kun 4 blogger jeg er innom fast.



Marianne er ei knalltøff dame jeg kom i kontakt med via twitter og hun har en kjempe bra blogg om livet som spileptiker. Her er innlegg om alt fra de virkelig tunge dagene med anfall og dårlig psyke til de flotte dagene som er preget av glede og positivitet. En blogg jeg er glad jeg fant!


"My life as blind" er en blogg som skrives av bestisen min. Han skriver om hvordan det er å leve som blind, motgang han møter i hverdagen, mørke tanker og litt om kampsport. Han skriver sterke innlegg som får tankene til å spinne og han er utrolig dyktig på å formulere seg. 


"Fullstendigkaos" er en blogg skrevet av Oppdals uredde rockeblogger. Fryktet og hatet, elsket og æret. Aylar Von Kuklinski er hans navn, bevæpnet med ordhagle av stål, et hjerte av kobber og delvis autistisk! Innleggene er om alt fra a til å og ofte kjempe morsomme og engasjerende! En blogg som bør følges!


Myrhild er også en epileptiker som skriver om livet sitt. Hun skriver om mye av de tunge tankene og depresjonene hun sliter med og er virkelig ei jente som klarer å sette ord på de vanskelige følelsene.


tirsdag 23. mai 2017

Epilepsi

Nå har jeg sliti med denne sykdommen i 7 år, men har aldri klart å skrive om det før nå...

I 2010 begynte jeg å få anfall og etter en MR-undersøkelse på sykehuset viste det seg at jeg hadde epilepsi. Den gang visste jeg svært lite om epilepsi. Jeg trodde det kun var at man mistet bevisstheten, falt ned og lå å ristet i noen minutter og etter det kom man til seg selv og alt var ok igjen. Slik ble ikke min opplevelse med denne jævlige sykdommen...


Jeg får som regel alltid anfallene mine om morgenen, inne i senga. Men selve anfallene er det mist skremmende med opplevelsen for min del. For noen ganger etter jeg har hatt anfall, så er jeg ikke tilstede oppe i hodet før det har gått alt fra noen timer til 2 uker. Jeg aner ikke hvem jeg selv er eller hva jeg heter. Jeg aner heller ikke hvem gubben er, men jeg antar som regel han skal være her, siden han oppfører seg så normalt. Ene gangen etter et anfall måtte jeg kontakte legevakta, noe jeg aldri kommer til å gjøre igjen! Damen spurte meg hva jeg het for noe og jeg forklarte at jeg hadde hatt anfall, så jeg var ikke sikker. Da lo hun av meg og sa hånlig; "Alle kan da navnet sitt!". Nei, alle kan faktisk ikke alltid det! Og dette er noe jeg syns hun som helsepersonell burde vite! Jeg fikk heldigvis tilslutt hjelp av 113, som var så snille at de sporet nummeret mitt og hjalp meg å finne ut navnet mitt. De hjalp meg også å finne ut hvem legen min var og be han om å kontakte meg. Kjempe god hjelp og en helt annen opplevelse enn med legevakta.

Denne gangen tok jeg også kontakt med en epilepsi-gruppe inne på facebook for å be om hjelp. Der inne var folk kjempe hjelpsomme! Var godt å snakke med folk som vet hva jeg prater om. Gruppen er såklart lukket og jeg deler ikke hva andre har skrevet, men her er hva jeg skrev da jeg virkelig trengte hjelp:

Meg:

Skulle hatt støttekontakt i den formen her... Da var dag 4 som barn i hodet i gang og jeg er så flau at jeg knekker sammen i gråt hvert 30. sekund nesten. Mannen min har gått og lagt seg, men jeg turte ikke. Redd for mørket og siden jeg ikke er helt meg selv i hodet gidder jeg ikke presse meg. Slapper heller av og sover på sofaen i dag. Men det er flaut å være meg selv inni hodet mitt :'(
Unnskyld hvis dette ble teit...
Jeg vil snakke med noen! Men jeg vet ikke åssen... Prøvde å få tak i psykologen, men jeg ringte sykehuset og spurte etter henne (jeg bare surrer på tlf) og i tillegg var klokka ti på seks. Åssen skal jeg få bestilt meg time i dag, og forklart at jeg trenger haste-time, når jeg ikke engang klarer å snakke vanlig i telefonen med noen? Og mannen min sover... :'(
Jeg orker nesten ikke dette mer... Har gråti nesten i ett strekk og minnene fra barndommen glir fra de gode, koselige minnene og over til de ekle, skumle nå som jeg er alene. Dette er rå-skummelt og jeg er redd! Og kanskje sulten, men jeg aner ikke. Også husker jeg ikke noen... Eneste jeg kom på, var psykologen. Men jeg vet ikke åssen jeg skal få tak i henne. Og om jeg får kontakt med henne; hva sier jeg..? Prøvde å ringe legevakta. Null hjelp... Dette var tydeligvis ikke noe å ringe legevakta med.... Faen, nå ble det ennå flauere, for hu lo! Synd man får null hjelp når man trenger det her i landet - men takk til dere, dere ler aldri! Glemmer å ta medisinen også i denne formen :( Hadde glemt kveldsmedisinen i går, så jeg først nå. Nå gir jeg opp.... Ingen kan hjelpe meg og alle ber meg bare ringe fastlegen... Jeg vet ikke hva jeg skal si engang! Såvidt jeg husker infoen min når jeg ringer... Null hjelp å få, hverken av venner, familie eller legevakta :( Og nå begynner skumle tanker om selvskading å komme.

En stund senere:

Tusen takk alle dere vakre sjeler. Det går heldigvis bedre nå, takk :) Klarte tilslutt å sovne på sofaen og har fått sovet litt. Da jeg våknet var jeg mye bedre. Dette var skummelt, var redd jeg skulle bli værende 10 år i hodet jeg =/

Noe som kan være ganske komplisert er å få i meg epilepsi-medisinen etter anfall. For hvis jeg er i en tilstand hvor jeg ikke kjenner igjen mannen min, så blir jeg såklart redd når en "fremmed mann" kommer bort til meg og skal få meg til å svelge en pille jeg ikke vet hva er. Da blir jeg redd og ene gangen tror jeg at jeg beit han i fingeren =/

Denne sykdommen er sykt vanskelig for meg å snakke om, for jeg skammer meg skikkelig! Og det jeg skammer meg aller mest over er at jeg ofte tisser i senga etter anfall... Jeg vet det er vanlig at det  ofte skjer, men jeg klarer likevel ikke la vær å skamme meg kjempe masse. Hver gang jeg merker at det har skjedd, knekker jeg totalt sammen og begynner å gråte.

Det er fryktelig skummelt å våkne opp i noe som føles som en slags horror-psykose. Sist fikk ikke Chris gitt meg medisinen jeg skal ha under anfall, så jeg var helt borte vekk oppe i hodet etter anfallet. Jeg husker bare bittesmå glimt i feil rekkefølge av hvordan de skjedde og jeg oppfattet såklart opplevelsen totalt annerledes enn den virkelig var, men det var første gang jeg har vært redd jeg kunne ha skadet både meg selv og andre. Jeg har tydeligvis klart å tenne på søplebøtta ute i stua, aner ikke hva jeg har gjort, men det neste jeg husker er at jeg heller hele søplebøtta i toalettet – mens den er i full fyr. Og i tillegg prøver jeg å trekke ned et toalett fullt av brennende søppel. Det neste jeg husker er at jeg kommer ut i stua og ikke fatter hvorfor hele leiligheten er full av røyk. Chris har i etterkant fortalt meg at jeg av en eller annen grunn insisterte på at jeg skulle ned trappa og ut, uten klær, noe han prøvde å stoppe meg i. Men jeg oppfattet ikke noe av dette i det hele tatt. Det eneste jeg fikk med meg er at jeg trodde Chris angrep meg fordi jeg ville ut av soverommet. Og da ble jeg såklart redd! Jeg husker bare et bittelite glimt av dette. Husker at han prøvde alt han kunne å holde meg fast mens jeg gjorde alt jeg kunne for å komme løs. Jeg hadde til og med lugget av han en diger klump med hår! Huff... Alt han prøvde på var å holde meg trygg etter anfallet og det eneste jeg oppfatter av situasjonen er at jeg tror han angriper meg. Etter noen timer med vimsing, kom jeg endelig til meg selv og mistenkte fort at jeg hadde hatt en anfall på grunn av den dundrende hodepinen. Men jeg kunne ikke fatte hvorfor hele leiligheten var full av vann og røyk. Jeg trodde de små glimtene jeg husket var fra en drøm. Chris fortalte meg hva som hadde skjedd og jeg knakk helt sammen... Tenk hvor galt det kunne ha gått! Jeg kunne ha skadet oss skikkelig! Jeg kunne ha brent ned hele huset og drept oss begge!

Jeg hater å skamme meg så innmari over å ha epilepsi... Men når man ender opp som et lite barn i hodet omtrent annenhver måned, er det vanskelig å ikke gjøre det. Jeg prøver å se fremover og å virkelig jobbe med å akseptere at jeg er syk og ikke skamme meg. Men det er vanskelig...



fredag 20. mai 2016

My so called life

Jeg er nok ikke en typisk åpen person. Det tar tid for meg å stole på noen og på grunn av altfor mange negative erfaringer, tester jeg ofte om jeg kan stole på folk før jeg anser dem som venner. Å teste folk for å se om man kan stole på dem, er nok kanskje ikke er noe man bør gjøre, men det har spart meg fra å bli såret opptil flere ganger.

Men nå hadde jeg tenkt å skrive et innlegg, hvor jeg forteller litt om barndommen min.

Jeg ble født i Sandefjord 2 oktober 1984. Ble født ca 2-3 mnd for tidlig og med sterke heroin-abstinenser, gulsott og hepatitt. Mamma var gift med pappaen til storesøstrene mine på denne tiden og jeg var kun et resultat av utroskap uten prevensjon. Innen jeg kom hjem fra sykhuset, var ikke mamma sammen med noen av pappaene, men sammen med en ny dud. En voldelig dud. Første gangen jeg holdt på å dø var da mamma og kjæresten hennes glemte meg hjemme da jeg var 2 uker gammel. Heldigvis kom pappaen min og farmor etter 2-3 dager og fikk meg til sykehuset, så det gikk bra. Allerede da jeg var 18 mnd gammel, holdt jeg på å dø igjen, da kjæresten til mamma prøvde å drukne meg i badekaret i kjelleren. Heldigvis kom storesøster inn og fikk avvegret situasjonen. I perioder var en barnehagetante fostermammaen min og jeg bodde hos henne i de periodene som mamma hadde det altfor vanskelig.



Fra jeg var 2 til 7 bodde jeg hos pappaen min. Han var dessverre alkoholiker og hadde rusproblemer, men på tross av litt juling innimellom, var det mye bedre å bo her. Har masse fine minner fra de årene.



Men halvveis i 1 klasse klarte ikke pappa mer og jeg flytta i beredskapshjem, så barnevernet kunne finne et fosterhjem til meg. Da 2 klasse startet, flyttet jeg til mitt nye fosterhjem i Horten. På grunn av en ganske vrien barndom, utviklet jeg etterhvert ganske sterk PTSD (posttraumatisk stresslidelse).


Da jeg var 12, ble jeg altfor vrien å ha hjemme tydeligvis. Så jeg flyttet jeg på Bjerkely ungdomshjem for første gang, men bodde der kun en kort tid før jeg flyttet hjem igjen til fosterhjemmet. Ble dessverre introdusert for rusmidler for første gang på ungdomshjemmet. Da jeg var 14 havnet jeg i kontakt med det voksne rusmiljøet i Horten og opplevde en voldtekt. Da sendte fosterforeldrene mine meg til Bjerkely igjen og bestemte seg i samme slengen for at de ikke gadd å være fosterforeldrene mine mer. Så etter at jeg hadde bodd på ungdomshjem en stund måtte jeg flytte på institusjon. Bodde først på MK (Motivasjonskollektivet på Eidsvoll) i 6 måneder, før jeg flyttet til TK (Totenkollektivet) hvor jeg bodde fram til jeg ble 18.


Rett før jeg fylte 18 så døde dessverre mammaen min av en overdose, mest sannsynlig selvmord. Jeg bestemte meg da for at så fort jeg fylte 18, skulle jeg trekke vedtaket mitt på institusjonen og ta livet mitt. Jeg fikk meg en leilighet på Gjøvik og alt var klart for å avslutte livet, jeg skulle bare hjem til Vestfold en tur først og si hadet til søstrene mine. Da møtte jeg mannen i mitt liv og etter 5 år fikk vi barn. Men på denne tiden slet vi begge med rusproblemer og vi flyttet til Borgestad klinikken i Skien. Her bodde vi mens jeg var gravid og fram til Tara var ca 8 mnd gammel. Da flyttet vi hjem til Tønsberg. Da innkalte barnevernet oss til et møte og tok Tara. Vi gikk til sak for å få henne hjem igjen, men på grunn av at jeg ikke hadde noen normal oppvekst selv, så kunne visst ikke jeg vite hvordan man tar vare på et barn (i følge retten) så etter noen mnd i beredskapshjem, flyttet i fosterhjem. Til verdens beste fosterforeldre! De er i mine øyne helt perfekte foreldre og jeg er kjempe glad for at hun kom til noen så åpne, jordnære, positive og kjærlige mennesker. Tara er nå 9 år gammel.

I 2008 fikk pappa dessverre diagnosen ALS og etter å ha vært hos han annenhver dag i ett år for å hjelpe han, døde han dessverre. Men det siste året vi fikk sammen var kjempe fint! Han ble en helt annen person og vi fikk snakket sammen ordentlig for første gang. Han ble den pappaen jeg alltid hadde ønsket meg. To ganger fikk han overtalt meg til å skaffe han en overdose med herion, for å avslutte livet før han visnet vekk - men begge gangene begynte hjertet hans å slå igjen. Så jeg antar det var hans skjebne å leve tiden ut.

I 2010 begynte jeg å få anfall og etter en kjapp undersøkelse på sykehuset viste det seg at jeg hadde epilepsi. Jeg hadde i tillegg en svulst og en syste i hjernen, begge godartede. Men svulsten vokste og jeg fikk beskjed av legene at jeg kun hadde 2-3 år igjen å leve, om jeg ikke opererte den vekk. Så jeg gjorde såklart det. Men epilepsien ødelegger sinnsykt mye av livet mitt. I år har vi planer om å flytte til Spania da. Der nede har jeg aldri hatt noe anfall og helsa mi er kjempe masse bedre der! Tror muligens der er varmen og de lange dagene med sollys :) Depresjonene, selvskadingen, epilepsien - alt det vonde blir lettere der nede. Så da gir vi det likegodt en sjanse og flytter ned :)

Så, her var kortversjonen av mitt liv. Any questions?


Søkeresultater

onsdag 27. april 2016

Gammelt dagbok-notat

Jeg er vel kanskje det mange vil kalle et "barneverns-barn". Jeg ble dessverre født av foreldre som hadde mer enn nok med seg selv og halvveis i 1. klasse ble jeg flyttet til et beredskapshjem, for å vente på et fosterhjem. Da 2. klasse begynte hadde jeg nettopp flyttet til fosterforeldrene mine i en ny by. Gledet meg veldig til å begynne på ny skole, for jeg ble små-mobbet litt på gamle skolen og det skulle bli godt å begynne på ny skole med nye klassekamerater. Trodde jeg.

Dagbok-notatet jeg fant var fra Mai 1996, slutten av 5 klasse.

*

"Jeg hater meg selv. Skulle ønske jeg kunne ta livet av meg selv. Etter skolen kom NOEN bort til meg og sa at jeg var stygg og at jeg hadde så stygge klær også begynte de å sparke og spytte. Jeg fikk et stort sår men jeg tør ikke si noe til Helga (fostermor)."

*

Mobbing er grusomt!


lørdag 30. januar 2016

Netthets

Så noen innlegg på tv2 sine nettsider fra deres nettserie "Haterne", hvor offentlige personer konfronterer de som har hetset dem på nett. Jeg er jo selv kjent med netthets etter mine år som "Pamis" på nettsiden Nakenprat og som nakenmodell. Det tok ikke lange stunden etter første bildeserien min var publisert, før hetsen startet. Stygge og sjikanerende kommentarer ramlet inn, men det mest ubehagelige var nok innboksmeldingene som inneholdt drapstrusler og trusler om voldtekt. Jeg klarer ikke fatte hvordan noen kan skrive ting som: "Håper du blir gruppevoldtatt av muslimer din jævla hore. Bare vent, snart vil du oppleve det, hehe!". Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke følte meg særlig trygg utendørs i ukene etterpå...


Fatter virkelig ikke disse "haterne" at det sitter et ekte menneske i andre enden av disse kommentarene og meldingene? Internett består ikke av bots overalt, det er ekte mennesker. Personer som ytrer seg offentlig eller legger ut bilder av seg selv på internett er ekte mennesker! Som føler smerte og frykt og som kan bli såret og redd av trusler og nedsettende kommentarer. Folk som slenger netthets må virkelig tenke seg om! Til trollene; Skam dere!!

onsdag 13. januar 2016

Deviant Pamis

Det er jo dette som er den bloggen jeg anser som bloggen min. Men i en periode ønsket jeg å ha en lukket blogg i tillegg, så jeg kunne velge hvem som skulle ha tilgang til inleggene. Denne bloggen kalte jeg "Deviant Pamis". Etter kort tid slettet jeg den bloggen, men ville ta vare på det ene innlegget - så jeg poster det her.

Update

(Torsdag 28 mai 2015)

Mye som foregår om dagen. Ikke sånn fysisk lissom, sånn at jeg gjør mye om dagene. Men mye på gang oppe i hodet mitt. Psyken går vannvittig opp og ned fra dag til dag. Ene dagen er jeg kjempe happy og har merkelig mye energi. Dagen etter kan den vonde følelsen inni meg være tilbake og alt ser mørkt ut. Føler jeg straks er ved bristepunktet. Nå gir jeg straks opp...

Det å snakke om selvmordstanker er tydeligvis tabu. Alle blir sinna når jeg snakker om det. Jeg tar jo ikke opp temaet for å såre dem lissom, men for å kanskje få litt hjelp til å klare å se en annen utvei og kanskje noen positive ting med livet og legge noen fremtidsplaner. Men alle blir sinna... Så jeg har funnet ut at det er lurest å la vær å snakke om det. Selvskadinga også egentlig. Det hender jeg sprekker, men ikke så ofte. Ikke er det farlig heller, for jeg kutter ikke dypt - mest risp i mine øyne. Men problemet er jo at jeg ikke får sjult det for gubben og jeg ser det sårer han å se det... Men jeg sover jo naken fra før av og om jeg da plutselig begynner å sove med pysjbukse, så skjønner han jo at noe er galt (og sikkert hva også). Kutter fortsatt ikke på venstre armen da :) Tattooene hjalp. Littegranne synd jeg gikk over til høyre lår da, men det er hvertfall lettere å sjule. Utenom på stranda og sånt, men går jo ann å bruke shorts.

Utenom det skjelver jeg sykt mye om dagen og har synsforstyrrelser. Er redd hele tia nesten og skvetter av hver minste lille lyd. Mye luktforstyrrelser også, men det er jo epilepsien og ikke psyken.

Vanskelig å tenke også... Sliten... Mongo i hue pga anfall her om dagen. Og null støtte fra han jeg trenger det mest fra. Han sitter og stirrer inn i pc skjermen. Jeg vil helst prøve å ikke sitte å tenke - kanskje finne på noe isteden. Men neida. Og bestisen er fortsatt borte. Jeg vil etter...



fredag 8. januar 2016

Panfili

Får ganske ofte spørsmål om hva panfili er. Så derfor tenkte jeg å skrive et lite innlegg, hvor jeg prøver å forklare det så godt jeg kan (med litt hjelp fra Wikipedia). Fra Wikipedia:
Panfili eller panseksualitet er å tiltrekkes følelsesmessig og/eller seksuelt av en person uavhengig av vedkommendes biologiske kjønn eller dens kjønnsidentitet. Dette inkluderer også de personer som ikke faller innenfor den den duale kjønnstenkningen som bifili innebærer. Panfili beskrives noen ganger som egenskapen å kunne elske en person uavhengig av kjønn. Panfili kommer fra gresk pan som betyr «alle». Panfile tiltrekkes dog ikke av de utenfor sin egen art (dvs. andre dyr eller ting). Et panfilt menneske tiltrekkes altså av et annet menneske.

Å være panfil vil altså si å tiltrekkes følelsemessig eller seksuelt av en person uavhengig av vedkommendes biologiske kjønn eller kjønnsidentitet. Man forelsker seg i personligheten, uavhengig av personens kjønn eller legning. Så en panfil person kan tiltrekkes en person uansett om personen er jente, gutt, homofil, lesbisk, bi, transseksuell, crossdresser, kjønnsløs osv. osv (kunne fortsatt ganske lenge, hehe).


torsdag 10. desember 2015

Nasjonal stolthet vs. rasisme?

Tidligere i dag postet jeg dette innlegget på facebook: 

Jeg pleier som regel å poste innleggene mine offentlig, men dette poster jeg privat (så kun vennelista får lest det). Jeg hadde heller IKKE tenkt å slenge meg på denne debatten om dagen, men etter jeg opplevde det jeg gjorde i dag, så klarte jeg faktisk ikke å tie still lenger!

Nå er jeg virkelig både lei meg og små-sinna! Dette bildet er fra en photoshoot 2012 (Fotograf: Anniken Valstad) og jeg har hatt det som profilbilde tidligere, uten at dette var noe problem for noen.

Og i går kveld byttet jeg tilbake til dette bildet som profilbilde på flere nettsider. Da braket helvete løs... I løpet av dagen i dag har jeg blitt skjellt ut, kalt rasist og mottatt direkte stygge og truende meldinger fra flere personer rundt om på nett. På grunn av smykket jeg har på meg...

Virkelig?? Det er en Torshammer! Og jeg bærer den med stolthet!! Det er lykkebringeren min! Eller, det var i det minste det. Fram til i dag...smile emoticon Eller, det var i det minste det. Fram til i dag...

Fra wikipedia:
"Torshammer var et smykkemotiv i merovingertiden og vikingtida, og blir fremdeles brukt som symbol og lykkebringer innen åsatru og som smykke."

Må jeg virkelig slette dette bildet for å ikke være rasist? Kan man ikke ha norrøne smykker lenger eller være stolt av landet sitt, uten å være rasist?


Fikk massevis av positive tilbakemeldinger og støtte fra folk som kjenner meg, noe jeg er utrolig glad for, men jeg turte aldri å poste innlegget offentlig. Der og da var jeg både såret og sinna, og etter litt livserfaring vet jeg at man ikke burde kommentere ting i sinne, vent heller til de sterkeste følelsene har lagt seg. Så derfor poster jeg heller et innlegg om det nå her på bloggen, så får folk heller mene det de vil om meg.

Først litt om meg: Jeg er unnfanget og oppvokst her i Norge av norske foreldre. Som lita ble jeg oppdratt kristent av mamma og hennes familie. Mormor og morfar var Jehovas vitner og tilhørte Frelsesarmeen, mens pappa og hans familie var mer åpne og hadde ikke noe direkte livssyn eller religion de fulgte. Men hele oppveksten min trodde jeg på Gud, mye fordi jeg hadde lært om Gud og Jesus av mamma og det gav meg en trygghet. En av de faste vuggesangene mine når jeg var liten var: "Kjære Gud jeg har det godt". Jeg lærte om de 10 bud. Jeg ble lært at søndagen var hviledagen. Jeg feiret påske, jul og andre kristne høytider. Jeg lærte at man giftet seg i kirken og man har også begravelse i kirken. Deretter legges man i kristen jord på kirkegården. Jeg leste det nye testamentet, som jeg fikk på skolen, noe som gav meg enda mer interesse for kristendommen - så jeg leste også en del fra gamle testamentet også. Historiene og religionen fortsatte å fascinere meg som ungdom, men jeg utviklet en større interesse for å finne min egen tro - for jeg følte ikke at kristendommen var noe for meg. Så jeg konfirmerte meg borgerlig i Humanetisk forbund.

I dag anser jeg min tro som "åpent livvsyn". Jeg har ikke en spesiell religion jeg følger, for i mine øyne er religioner menneskeskapte livssyn og historier. Jeg heller derfor mot vitenskapen. Men likevel føler jeg at jeg tror på "Gud". Overhodet ikke den kristne Guden, for i følge kristendommen så er mannen verdt mer enn kvinnen - og det nekter jeg plent å tro at Gud har sagt. I mine øyne, så mener jeg at om det finnes en Gud - så mener han/hun/det at ALT som lever er verdt like mye. I følge min personlige tro så mener Gud at om du er hvit, afrikaner, asiater, rik, fattig, heterofil, homofil, transseksuell, kristen, muslim, buddhist, jøde (jeg kunne fortsatt for evig) - uansett så er du verdt like mye!!

Så altså; jeg er norsk, oppdratt i et kristent land og kulturarven min inneholder blandt annet norrøn mytologi. Norrøn mytologi har fascinert meg siden jeg var ganske ung. Det begynte med at jeg hadde en venn som fortalte meg historier om gudene og etter det leste jeg videre selv. Tors hammer (Mjølner) ble i vikingtiden tiden (og tiden etter) brukt som et smykke som skulle bringe lykke. Da jeg fikk dette smykket ble jeg kjempe glad og brukte det lenge som min lykkebringer. Hadde smykket på meg både ute på gaten og på mange forskjellige bilder, uten at noen reagerte negativt. Jeg kunne bruke smykket, uten at folk automatisk trodde at jeg var hverken kristen eller rasist. De som kommenterte det sa som regel bare at det var et fint smykke. Noen få kommenterte at de digget at jeg hadde et norrønt smykke.

Men i går når jeg satt dette bildet som profilbilde igjen, så reagerte folk veldig! Fikk flere meldinger fra folk som mente at jeg burde skamme meg over å bære et så rasistisk smykke. Og at på grunn av at jeg bærte et norrønt symbole, så var jeg garantert en av de "hvitingene" som bare tenkte på meg selv og mine - og som mente at det var "Norge for nordmenn".

Er det virkelig blitt ssånn i dagens samfunn; at man ikke lenger kan gå med norrøne- eller kristne symdoler, uten å være rasist? Det må vel være lov å være stolt av landet sitt og av kulturarven sin, uten å bli stemplet som rasist? Min personlige mening er at alle må få lov å ha sin egen tro og sin egen religion, så lenge det ikke går ut over noen andre. Muslimer må få lov å tro på Allah, kristne må få lov å tro på Gud, buddhister må få lov å tro på Buddha, rastafariene må få lov å tro på Jah. Og om man ønsker å ikke ha noen religion, men heller et åpent livssyn - så syns jeg man skal ha lov til det.

Men selv om jeg ikke er religiøs, så er jeg oppdratt i et kristent land - med kristendommen som hovedreligion og med norrøn mytologi som en del av norsk kulturarv, så er jeg ikke rsist! Så klart det påvirker meg og er en del av meg, at jeg er oppdratt i et kristent land. Jeg markerer fortsatt jul og påske, selv om jeg ikke er kristen. Jeg feirer 17 mai! Og jeg syns det må være lov å være stolt av sin etnisitet, sitt land og sin kulturarv - uten å bli stemplet som rasist. Jeg er stolt over Norge med sine vakre fjell og dype daler. Jeg liker Kvikk-lunsj, slalom i fjellene,  turene på ski i påsken med kakao og appelsin. Jeg liker norsk kulturarv med den norrøne mytologien. Men jeg er da ingen rasist fordet!

onsdag 28. oktober 2015

Profiler rundt omkring

Får stadig spørsmålet: "Hvilke andre nettsteder er du på?", så da tenkte jeg at jeg like greit kunne poste en kjapp oversikt :P Er ikke så veldig mange sider jeg er særlig akriv på lenger, men har fortsatt profil en god del steder. Husker garantert ikke halvparten anyway, så poster de jeg er mest aktiv på og de jeg bruker jevnlig.

Innom daglig:
Innom ganske ofte:
Det var de sidene jeg er aktiv på om dagen (eller delvis aktiv i det minste, hehe). Er ikke så mange sosiale nettforumer igjen som er noe særlig bra syns jeg. Hva syns du? Og hvilke sider er du på?

Peace out!

torsdag 10. september 2015

Tattoos

Får av og til spørsmål om mine tattoos, så tenkte jeg likegodt kunne poste et innlegg og vise alle sammen. Har nå 8 stykker. Blir nok fler ;)

Dette er min aller første og er navnet på dattra mi. 

Dette er initialene til foreldrene mine (TA og ETC). De er begge døde og jeg tattoverte initialene dems bak i nakken for at de alltid skal våke over meg :)

Denne er tatt i Spania i fylla. En spansk okse midt bak på venstre legg:P

Dette er to orkidéer som er tatt på underarmen min, for at jeg ikke skal kutte der mer. Det funket, for jeg vil jo såklart ikke ødelegge tattoveringa. 

Det samme gjelder denne. Den er også tatt for at jeg ikke skal kutte meg der, men har også en dypere betydning. Det står: "Dia de Muertos" som er spansk for "De dødes dag" og er en årlig feiring i Mexico, hvor man feirer livene til de som ikke lenger er her.

Denne fikk jeg i utdrikningslaget mitt og er datoen jeg giftet meg. Det er nok lett den styggeste tattoveringen jeg noen gang har sett. Den skal fikses på!

Denne pegasusen tok jeg i Hellas på bryllupsreisen vår. 

Dette er den nyeste jeg har og det er en epilepsi-sløyfe med attitude ;)

lørdag 23. mai 2015

Lenge siden sist

Nå er det sinnsykt lenge siden jeg blogget sist, hele 2 år! Mye har skjedd på de to årene kan man trygt si. Kan jo ta en kjapp oppdatering, hehe.

De siste seks årene har jeg fått anfall hver morgen etter at jeg har drikki meg full, men jeg skjønte aldri helt at det var alkoholen som hadde skylda (skapblond vettu) så jeg fortsatte å ta meg en fest i hytt og pine. På grunn av dette, så oppsøkte jeg etterhvert sykehuset for hjelp, men eneste de dessverre fant, var en svulst og en syste i hjernen min... Heldigvis så var ikke svulsten ondartet, men den vokste fort, så på grunn av dette kom den mest sannsynlig til å gi meg hjerneblødning snart og ta livet av meg, så de bestemte seg for å operere den ut. Så jeg ble lagt inn på riksen for operasjon og jeg håpet inderlig at det kanskje var den svulsten som forårsaket anfallene, men det var det dessverre ikke. Anfallene fortsatte.

Etterhvert kom anfallene så ofte at jeg måtte ta nye tester. Så jeg måtte oppsøke det teite sykehuset igjen. Etter noen nye tester, fant de etterhvert ut at det var epilepsi og de ga meg medisin for det. Så jeg har gått fra 3-4 gtk-anfall i uka (gtk anfall, er de man ligger og rister) til å bare ha de annahver mnd :) Har en del andre type anfall og en hel heug med bivirkninger fra medisinene da og det suger litt, men får vel lære meg å leve med det. Så lenge jeg slipper de skumle gtk-anfallene.

Utenom det, så har det faktisk ikke skjedd så mye spennende. Har dessverre vært mest opptatt med den dumme sykdommen og vært mye sliten på grunn av medisinene. Og siden jeg heller ikke kunne drikke mer enn max 2 øl, så var ikke å feste med venner heller noe alternativ mer. Da ble man med ett litt utafor "gjengen" og de fleste vennene forsvant.

Planen nå framover, er såklart å bli friskere og komme meg mer ut. Og plan nr. 2 er å komme oss nedover til Spania. Først på ferie, som vi er hvert år, men etterhvert var planen å flytte ned dit. Kanskje innen 1 år eller 2. Håper det går :)

Det var igrunn oppdateringa for denne gang ^^

Pamis


torsdag 19. april 2012

Brev fra ei lita jente til Gud

Fant denne på facebook og syns den var så fin at jeg ville dele den med dere:

***

Our 14-year-old dog Abbey died last month. The day after she passed away my 4-year-old daughter Meredith was crying and talking about how much she missed Abbey. She asked if we could write a letter to God so that when Abbey got to heaven, God would recognize her. I told her that I thought we could so, and she dictated these words:

Dear God,

Will you please take care of my dog? She died yesterday and is with you in heaven. I miss her very much. I am happy that you let me have her as my dog even though she got sick.

I hope you will play with her. She likes to swim and play with balls. I am sending a picture of her so when you see her you will know that she is my dog. I really miss her.

Love, Meredith

We put the letter in an envelope with a picture of Abbey and Meredith and addressed it to God/Heaven. We put our return address on it. Then Meredith pasted several stamps on the front of the envelope because she said it would take lots of stamps to get the letter all the way to heaven. That afternoon she dropped it into the letter box at the post office. A few days later, she asked if God had gotten the letter yet. I told her that I thought He had.

Yesterday, there was a package wrapped in gold paper on our front porch addressed, 'To Meredith' in an unfamiliar hand. Meredith opened it. Inside was a book by Mr. Rogers called, 'When a Pet Dies.' Taped to the inside front cover was the letter we had written to God in its opened envelope. On the opposite page was the picture of Abbey & Meredith and this note:

Dear Meredith,

Abbey arrived safely in heaven. Having the picture was a big help and I recognized her right away.

Abbey isn't sick anymore. Her spirit is here with me just like it stays in your heart. Abbey loved being your dog. Since we don't need our bodies in heaven, I don't have any pockets to keep your picture in so I am sending it back to you in this little book for you to keep and have something to remember Abbey by.

Thank you for the beautiful letter and thank your mother for helping you write it and sending it to me. What a wonderful mother you have. I picked her especially for you. I send my blessings every day and remember that I love you very much. By the way, I'm easy to find. I am wherever there is love.

Love, God


mandag 26. september 2011

Beste søndagen på lenge :)

Hadde den mest perfekte og fantastiske dagen på lenge i går! Var med Gullet og gikk tur i skogen. Hællanussan så flink hun var, hørte på mamma, lekte så fint med pappa og vi tre kosa vettet av oss hehe. Var så innmari godt å se henne igjen, føles nesten som en kvart evighet mellom hver gang. Merker at hun utvikler seg mye fra gang til gang, har blitt så stor jente nå! ^^

Modellen til mamma'n sin det ;)
 Elsklingene mine :)
 Også måtte vi jo ha et lite familiebilde også :)
 Spikre med pappa er morro ^^

Eneste som er litt leit er den ufattelig tunge og tomme følelsen etter vi har vært med henne. Med en gang føles det som noe mangler... Hadde forventet at den følelsen kanskje ville blekne litt med tiden, men er stadig like tungt. Men absolutt verdt det, hvert eneste sekund! <3

torsdag 22. september 2011

Livet går videre :)

Nå er det lenge siden jeg har blogget. Siden sist har det skjedd ufattelig mye. Så mye variert at jeg ikke har klart å blogge om det. Kaoset etter 22.07, bryllupet vårt dagen etter og bryllupsreisen. Det var så vanskelig å finne gleder oppi sorgen, tankene var en helt annen plass.. Men nå vil jeg huske gleden! Så her er noen bilder fra bryllupet og bryllupsreisen :)