lørdag 21. april 2018

Fasit på å være pårørende

Mange har nok fått med seg tv2 serien om "Petter uteligger", en dokuentarserie som skildret uteliggermiljøet i Oslo. Petter Nyquist laget også senere flere oppfølgerserier, blandt annet; "Petter uteligger: De pårørende" som bestod av 2 episoder.

I den ene episoden fikk vi møte Gro Anita og hennes foreldre Tove og Svein. Og i den andre episoden fikk vi møte Jonathan og hans foreldre Mette og Audun. Gro Anita og Jonathans rusproblemer og livssituasjon tærer såklart på foreldrene til begge to, men alle foreldrene ønsker å være der og prøve å hjelpe barna sine så godt de klarer.


Det jeg reagerte så innmari sterkt på, var når foreldrene til Gro Anita oppsøkte LMS - Organisasjon av og for pårørende av rusavhengige. 

Jeg forstår såklart at man som pårørende ikke burde brenne seg totalt ut og ødelegge sitt eget liv ved å prøve å hjelpe den pårørende! Men da de kom inn der og forklarte sin situasjon, følte jeg at de omtrent møtte en fasit på hvordan det er å være pårørende. Og alles situasjon er da slettes ikke lik.



Det var blandt annet viktig å skru av telefonen på nettene, påpekte han ene konsulenten de møtte. Og som moren til Gro Anita påpekte; Ja, det er kanskje det rette for mange, men hadde de gjort det tidligere hadde kanskje ikke datteren deres levd i dag!

Alles situasjon er forskjellige, det som funker kjempebra for noen - kan være direkte skadelig for andres situasjon. Og jeg syns det var helt feil at man ble møtt med en slags fasit" på hvordan det er å være pårørende! Om de syns det er viktigere å ha telefonen på om nettene og kanskje redde datterens liv, enn å slå den av, sove godt og kanskje leve med å ha mistet datteren sin - da er det rett for de!


fredag 13. april 2018

Benzodiazepiner

Har jo hatt epilepsi siden 2010 og gått på forskjellige epilepsi-medisiner, alle benzodiazepiner. Har visst om at dette stoffet ikke er bra for hverken kropp eller sinn, så tidligere i dag søkte jeg opp mer informasjon på internett, så jeg fikk lese om hva dette stoffet faktisk gjør med kroppen og hjernen.

Her er et uttdrag fra hva jeg fant på wikipedia:

Benzodiazepiner er en gruppe kjemisk beslektede psykotrope medikamenter med potente antiepileptiske, angstdempende, muskelavslappende, anestetiske, respirasjonsdempende og søvninduserende virkninger.
De medisinske indikasjonene er først og fremst epilepsianfall, akutt angst og forbigående søvnproblemer.
Langvarig bruk anbefales ikke, da benzodiazepiner er sterkt vanedannende/avhengighetsskapende. Benzodiazepiner misbrukes i stor utstrekning som rusmiddel, og mange pasienter med kroniske angstplager har blitt avhengige av benzodiazepiner og endt opp med et misbruksproblem. Derfor er de fleste leger generelt sett veldig forsiktig med å skrive ut disse type medikamenter. 
Benzodiazepin-Abstinens: 
Psykologiske symptomer: 
- Rastløshet
- Søvnløshet, mareritt, andre søvnforstyrrelser
- Økt angst, panikkangst
- Agorafobi, sosial angst
- Perseptuell forvrengning
- Depersonalisering og derealisering
- Hallusinasjoner
- Depresjon
- Vrangforestillinger
- Paranoia
- Paranoide tanker
- Raseri, aggression, irritabilitet
- Nedsatt hukommelse og konsentrasjon
- Påtrengende minner 
Fysiske symptomer:
- Hodepine
- Smerter/stivhet (ledd, rygg, nakke, tenner, kjeve)
- Kribling og nummenhet i f.eks fingre, tær, føtter, ben, armer og hender
- Svakhetsfølelse
- Utmattelse, influensa-lignende symptomer
- Muskelrykninger, muskelreflekser, «ticks», «eletriske sjokk».
- Tremor (skjelvinger)
- Svimmelhet, ørhet, dårlig balanse
- Uklart/dobbel-syn, såre eller tørre øyne
- Tinnitus (piping i øret)
- Hypersensitivitet - (lys, lyd, berøring, smak, lukt)
- Gastrointestinalt - (kvalme, oppkast, diare)
- Forstoppelse, diarè, smerte, vanskelig å svelge
- Endring i appetitt og vekt
- Munntørrhet, metallisk smak, uvanlig lukt
- Rødming, svetting
- Hyperventilering
- Vanskeligheter med urinering og menstruering
- Kløe, utslett
Bivirkningene er blant annet søvnighet, nedsatt hukommelse og svekket læring. Benzodiazepiner kan indusere hukommelsestap.


Dette kan da neppe være trygt å la folk gå på daglig i årevis??? Ble helt skremt jeg!

tirsdag 10. april 2018

En tung helg

Takk til dere som brydde dere nok om meg til å faktisk redde livet mitt i helgen! Jeg er dere evig takknemlig! 💗

Men til deg som hadde ringt politiet og anmeldt meg for å være voldelig og farlig; Dette skal jeg huske...

Var dypt deprimert i går kveld.. Faretruende nær å ikke se noen annen utvei enn å gi opp.
Skrev; "Dette er rett og slett for mye for meg. Jeg orker ikke en natt til. Unnskyld!"

Så ambulansen og politiet kom på døra.

Men politiet burde alldeles ikke møte en deprimert og suicidal person på den måten! Kom og dro meg ut, stengte Chris inne i leiligheten og nektet å innformere han om hva som foregikk. Mens de slang meg i bakken og deretter la meg i remmer på båre. Så ble jeg kjørt inn på politistasjonen og de truet med glattcelle. Jeg fikk anfall etter anfall, men de angrep hver gang for de tok meg som agressiv. Prøvde å forklare at det var anfall.

Faretruende hvor lite de kan om epilepsi i dette landet! Fikk anfall etter anfall og de tolket hvert anfall som agressjon, de det ble røffere og røffere håndtering. Er full av blodutredelser, blåmerker og sår.

Selv inne på psyk. fikk jeg ikke medisiner ved anfall. "Du laget sånne søte lyder når du lå å sov."

Klarte å søle vann på meg selv og ene miljøarbeireden inne på psyk også når jeg hadde anfall, han slo meg i sia og slang meg i bakken og mente jeg var agressiv. Man skal da virkelig ikke slå folk mens de har et epilepsianfall og deretter slenge dem i bakken!

Dette kunne fort kostet et liv.

Jeg har mer enn nok problemer i livet mitt. Jeg trenger ikke "venner" som ringer politiet på meg.

Fikk flere anfall i går mens de hold på og 3-4 anfall i natt mens jeg sov (etter vaktens beskrivelse av lydene jeg lagde). Og null mesisin, for de nekta å tro det var anfall. De mente visst at alle epilepsianfall var GTK. Skummelt med sykehus som ikke vet hva epilepsi er.

Folk som kjenner meg vet da at jeg ikke er voldelig mot andre!!!

Jeg satt med mentalitet som en 10 åring og syns Harry Potter og Narnia var for skummelt, og satt med totten i munnen og bamsen i hånda. Også begandler de meg slik! Hele meg er full av sår og blåmerker

Trengte virkelig ikke å bli behandla som et sinna dyr.

Men damen der var snill og skjønte at jeg trengte bare en varm klem og en god prat
Man burde ikke møte psykisk ustabile folk med vold, bedre med kjærlighet.
Kjærlighet er best og viktigst!

Chris var helt knust og panisk i går stakkar, for han skjønte jo ikke en dritt når politiet plutselig var her og sperret døra så han ikke fikk åpnet. Og ringte broren sin for litt støtte, men broren gadd ikke engang å komme.

Mange slettes nå
Ønsker bare positive energier i livet mitt.

Det varmet virkelig at så mange brydde seg!
Men de bør vite til neste gang at å ringe politiet å juge ikke er rette tingen å gjøre.

Tusen takk for omtanken  Det går bedre nå, sola begynner å glimte frem igjen fra skyene.


torsdag 5. april 2018

Alt på en gang

Fyttikatta for en påske! Først tre dager med anfall, nesten null søvn og intens angst.

Så tenkte jeg vi kanskje kunne dra en liten tur til byen å ta en kaffe, så vi dro til byen for å prøve å slappe av litt. Det funka motsatt.

Da vi kom til byen merka vi at Chris ikke hadde nøklene da vi gikk av bussen! Så litt senere hadde jeg mista telefonen! Jeg ringte helt frustrert til vkt og en snill person hadde funnet telefonen min på narvesen og levert den inn. Men Chris sine nøkler er fortsatt vekk... Vi fikk mer og mer panikk og når vi kom tilbake hit til låst dør knakk jeg sammen. Flaut! Var sånn borte bed besinstasjonen og (vi spurte der tilfelle vi hadde mista de på veien). Den utrolig snille jenta som jobbet der var kjempe snill og da jeg forklarte situasjonen og at jeg var farlig nær et anfall, fikk vi sitte der og ta gratis kaffe og greier mens vi ringte huseieren. Han som er så sinna på oss pga. 3 manglende husleier.... Og nå måtte han komme å låse opp. Huff...

Christopher knakk sammen utafor døra her han og.. Ikke ofte jeg ser han gråte, han satt med hodet fortvilt i hendene og jeg fikk så vondt av han! Han som ikke ville til byen engang. Også overtaler jeg han for å slappe av også skjer dette... Ville rekke Babels så han kunne sette seg ned å a en deilig latte, men neida.

Jeg syns det er så flaut når jeg begynner å få panikk sånn ute, begynner å gråte og hikste når jeg snakker og blir svimmel, for jeg klarer ikke trekke pusten.
Og i tillegg har jeg kommet hjem til en melding på face: Jeg så deg på bensinstasjonen. Fra en jeg aldri har treffi irl. En fra twitter gjengen. Nice timing. Alt på en gang.


mandag 12. februar 2018

"- Hva jobber du med?"

Vet du hva jeg hater mest med å chatte på internett?
Et av de første spørsmålene som nesten alltid kommer.
"- Hva jobber du med?"
Jeg blir alltid kvalm og stresset når det spørsmålet kommer. Å svare at jeg ikke jobber, men at jeg er ufør, er egentlig ikke noe stress. Men når man sier man er ufør, kommer nesten alltid spørsmålet; Hvorfor? Hadde svaret på dette vært et kjapt og enkelt svar, hadde det nok ikke vært så veldig stress. Derfor svarer jeg stort sett at jeg er ufør pga. epilepsien.

Men dette er ikke helt sant. Jeg fikk epilepsi i 2010, men var uføretygdet lenge før det.

Grunnen til at jeg ikke jobber er PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Grunnen til at jeg sliter med å svare det, er at folk nesten alltid ønsker nok et svar på hvorfor.

Og ærlig talt!

Posttraumatisk stresslidelse er en alvorlig angstlidelse som oppstår etter et traume! Så når noen sier de sliter med PTSD er det mer enn svar nok! Å spørre om grunnen til at man sliter med det, er privat!


lørdag 3. februar 2018

Øye for øye-mentaliteten

De fleste har vel fått med seg at det er en stadig økning i nyheter som omhandler ting som voldtekter, drap, krig og terror. Det siste året har det også #metoo blitt en populær hashtag og på sosiale medier diskuteres såklart alle disse temaene daglig.

Det som overasker meg mest er "øye for øye"-kommentarene folk kommer med!

"Fy faen, voldtektsmannen fortjener å voldtas i ræva med en kaktus, så får han føle hvordan det er!"
"Drapsmannen fortjener å tortureres på det groveste, før han får et skudd i skallen!"

Disse reaksjonene og responsene til folk skremmer meg. Å ta igjen med samme mynt, ville jo ikke ha gjort disse personene til noe bedre enn gjerningsmannen! Om jeg hadde straffet en drapsmann ved å drepe vedkommende, så hadde jo ikke jeg vært noe bedre selv, for da hadde jo jeg også drept noen.

Jeg syns Mahatma Ghandi fikk godt fram hva jeg mener om øye for øye- mentaliteten;






mandag 1. januar 2018

Godt nyttår!

Håper virkelig starten på det nye året blir bedre enn slutten av det forrige. Hadde masse anfall i Desember og i romjula gikk jeg i en slags merkelig "psykose-lignende tilstand" etter flere anfall etter hverandre.

Det siste jeg husker fra før anfallene, var at jeg lå ute i stua på sofaen og hvilte. Neste jeg husker er at jeg ligger inne på soverommet på senga og Christopher står i dørkarmen og sier at jeg har hatt anfall. Neste jeg husker er at jeg våkner opp nede på gulvet mellom senga og nattbordet, antar jeg har hatt et nytt anfall igjen siden jeg ikke merket at jeg datt ned fra senga. Hadde også et digert sår på nesa, Chris trodde den var knekt med en gang, men hevelsen gikk heldigvis ned og nå er det bare et sår der. Heldigvis ikke knekt.

Men fra jeg våknet nede på gulvet husker jeg masse rare minner fra jeg var liten. Urovekkende liten...

Og jeg kunne ikke prate på kjempe lenge heller etter at jeg hadde hatt anfall. Må fortsatt spørre om hva mye heter og sånn, men Chris ler heldigvis ikke av meg.

Var veldig synd med timinga da, husker såvidt nyttårsaften. Virker som immunforsvaret svekkes når jeg har hatt anfall, så blir veldig ofte syk. Fikk skikkelig høy feber og hosta som en gal. Men nå begynner det heldigvis å bli litt bedre.



mandag 11. desember 2017

Nye anfall

Jeg hadde virkelig håpet at desember skulle bli bra! Uten anfall, angst, depresjoner eller noe annet som skulle ødelegge. Så kom 1 desember, som startet ved at jeg fikk et anfall på morgenen. Da jeg kom til meg selv igjen noen timer senere, hadde jeg dundrende hodepine og måtte bare slappe av resten av dagen. Jeg følte hele tiden etter anfallet at noe var galt. Noe føltes feil. Det føltes ikke som om det var ordentlig over ennå. Gubben sa at anfallet jeg hadde hatt virket veldig lite også, så jeg mistenkte at det kunne komme et nytt et ganske snart. Dagene gikk og følelsen av at noe mer skulle komme, gav seg ikke. Noe var definitivt galt.

Den 5 desember skulle det vise seg at jeg hadde rett. Dagene med mangel på søvn, minimalt med mat og altfor lite dagslys gav utslag. Det var rundt 17-18 tiden som jeg bestemte meg for å ta meg en liten lur på sofaen. Så sovnet jeg. Trodde jeg.

I følge mannen min gikk det bare noen minutter også kom anfallet. Det var et ganske kraftig anfall og det varte lenge. Noe av medisinen jeg fikk rant også på utsiden av munnen da han skulle gi meg det, så litt uvisst om jeg fikk nok. Etter at anfallet var over, skulle han bare kjapt bort til dataen sin og sjekke noe - men innen han rakk tilbake hadde jeg reist meg og veltet over stuebordet. Jeg surret rundt i stua, bumpet borti ting, mistet balansen og ikke et eneste ord som kom ut av munnen på meg var visstnok forståelig. Mannen min fikk meg etterhvert inn på soverommet for å hvile i senga, men da jeg kom til meg selv hadde jeg totalt panikk. Siste jeg husket var jo at jeg lå på sofaen i stua. Og det neste jeg husker er at jeg våkner inne på soverommet uten å ane hvordan jeg har kommet meg dit, med dundrende hodepine, smerter i hele kroppen og fullstendig panikk! 

Jeg turte ikke ligge der inne, er ofte redd for soverommet etter anfall (aner ikke hvorfor), så jeg gikk ut i stua. Ble sittende foran dataen i noe som virket som flere dager, men det hadde visst bare gått noen timer. Jeg aner ikke om Chris er hjemme, det husker jeg ikke. Kanskje han er på soverommet, kanskje han er i byen, kanskje det er midt på natta, kanskje det er midt på dagen - jeg aner ingenting. All info i hjernen min føles ut som den er visket vekk og jeg sitter igjen som et tomt skall. Livredd. Hvor lenge skal det være sånn? Når skal hjernen min komme seg på plass igjen? Jeg hater denne følelsen!! Anfallene er virkelig ikke det jeg hater mest, det er kaoset etterpå...

Hele dagen etter varte dette! Men så fikk jeg endelig i meg godt med mat og noen timer med søvn og da var "jeg" endelig tilbake! :D Nå skal resten av advent pokker meg bli bra! Det har jeg bestemt!! ^^



Stemmene

Jeg så en dokumentar natt til i dag. En jeg ikke burde sett. Jeg visste det allerede i løpet av de første minuttene at jeg burde skru av, men jeg klarte ikke. Dokumentaren "Child of rage" om seks år gamle Beth Thomas, som hadde opplevd grov omsorgssvikt, mishandling og seksuelle overgrep som 1 åring. Senere utviklet dette seg til ei lita jente med psykopatisk oppførsel og svært skummel adferd. Hun mishandlet lillebroren sin daglig, torturerte dyrene og drømte om å drepe foreldrene med en kniv mens de sov. Og man hørte på stemmen hennes når hun fortalte om dette at hun fortalte det som om hun skulle fortalt om hva hun hadde til middag, ingen følelser, null anger og ingen empati. 

Etter at jeg hadde sett denne kom stemmene tilbake.

Du er ikke verdt en dritt! De vet hva du tenker! Alle kan høre hva du tenker, du må tenke lavere! Ikke ta imot hjelp, de prøver bare å lure deg. Alle er på lag, alle andre er på samme lag. Alle andre later som de ikke hører hva du tenker, men de gjør det! De lurer deg! Fordi du ikke er verdt noe. Skjønner du nå at du må dø? Du må gjøre det! Du må gjøre det nå!

Det er slitsomt. Uansett hva jeg prøver på, så er stemmene der. Men jeg vet at de ikke er ekte. Jeg vet at jeg ikke er gal, det er bare psykosomatisk paranoid scitzofreni som følge av PTSD. Det er bare en forsvarsmekanisme, det er ikke ekte! Jeg prøver å si dette til meg selv, men da ler stemmene. De ler av meg. Av at jeg lar verden og psykologene som har gitt meg diagnosen lure meg. 

Nå må jeg ha søvn! Har ikke sovet på nesten 2 døgn og er utslitt. Hodet mitt trenger hvile og jeg vet at det mest sannsynlig er bedre når jeg våkner. Men jeg er så redd for mareritt. Redd for å ligge i mørket inne på soverommet med disse teite stemmene i hodet. Må prøve likevel kjenner jeg, for nå orker ikke psyken min stort mer. Jeg er utslitt, redd og kvalm. Håper virkelig det er bedre i morgen.

Gaven

Da jeg var 17 hadde jeg en klar formening om hvordan livet skulle bli. Jeg skulle fylle 18, trekke vedtaket mitt på instituajonen jeg hadde bodd på de 4 siste årene, finne en hybel på Gjøvik, dra hjem til Tønsberg og si hadet til de få jeg hadde også skulle alt ta slutt.

Jeg var klar. Løkka hang klar. Alt var klart.
Så dro jeg hjem til Tønsberg for å si hadet og da gikk hele planen i vasken. Jeg fant kjærligheten.

I begynnelsen var jeg rimelig sikker på at dette kun var en forelskelse fra hans side og at så fort den første forelskelsen ga seg, kom han til å gå fra meg. Alle dro jo. Men han dro aldri.

Nå har det gått hele 15 år. Vi giftet oss til og med i 2011.

Veien hit har ikke vært lett. Det har vært oppturer og nedturer, lykklige dager og sorg. En evig kamp. En kamp for livet, en kamp for oss. Han reddet meg og har gitt meg 15 år å leve, 15 år av sitt liv.

Men for å klare å gå denne veien så trengte jeg en hånd. Jeg har følt at det har vært en kald, mørk og skummel vei, men han har hele tiden strekt ut hånden og gitt meg noe å gripe tak i.

Nå føler jeg plutselig at jeg går alene.

Og jeg orker ikke gå denne veien alene. Jeg trodde vi skulle gå den sammen. Nå bare griper jeg ut i mørket for å finne hånden hans, men han er langt avgårde. Vi har glidd fra hverandre og jeg har ikke lenger en hånd å holde i.

Da kom de gamle tankene tilbake. Kanskje jeg skal anse disse 15 årene som en gave? For hadde jeg ikke møtt han, så hadde jeg avsluttet livet i 2002. Han gav meg 15 ekstra år og leve. Men nå tror jeg kanskje det er over. Det føles som gaven er brukt opp.


mandag 23. oktober 2017

Bucketlist for 2018

Satt og tenkte over dette med "bucketlist" som jo er en liste over ting du ønsker å gjøre før du dør. Så denne lista er en liste for resten av livet altså. Men resten av livet er jo ganske lenge (forhåpentligvis) så jeg tenkte å heller lage min egen bucketlist for neste år. Så er en min liste og litt om hvorfor dette er på lista mi.

* Å flytte til Spania 
Dette er noe meg og mannen min har planlagt lenge nå, men på grunn av ufattelig trege offentlige etater tok  dette mye lenger tid enn planlagt. Men nå virker det som ventetiden snart er over og det nye målet er å flytte til sommeren.


* Kjøpe meg en sexy kjole.
I lang tid nå har helsa mi vært dårlig og som følge av dette ble etterhvert klesstilen min preget av at jeg kun satt hjemme i sofaen. Det daglige antrekket bestod som regel enten av joggebukse eller pysjbukse, med en altfor stor og totalt formløs t-skjorte. Dette føler jeg meg ikke særlig lekker i, så jeg har bestemt meg for å kjøpe meg en kjole! "Den lille sorte" som kvinner skal ha og føle seg sexy i, eneste forskjellen er at min er i lakk. Denne kjolen hadde jeg faktisk tidligere og den fikk meg til å føle meg lekker og selvsikker! For ikke så lenge siden kjøpte jeg kåpa på bildet under også og har gleda meg skikkelig til en passende anledning til å bruke den. Men er jo liten vits å pynte seg med en så fin kåpe om man bare skal sabbe bort på butikken iført joggebukser og joggesko. Så nå gleder jeg meg til å få kjøpt kjolen så jeg endelig kan pynte meg skikkelig igjen!




* Ny frisyre og ny hårfarge.
Er virkelig på tide å friske opp stilen og gjøre noe med håret mitt nå! Det rekker helt ned til rumpa og tuppene er kjempe flisete. Så nå har jeg bestemt meg for at jeg skal klippe det og i tillegg få meg en ny frisyre enn den jeg pleier å ha. Også vil jeg farge det. Her er to bilder som beskriver det jeg ønsker meg, klippen på bilde 1 og fargen som på bilde 2.



* Ny tattovering. 
Har lenge hatt lyst til å tattovere dette symbolet. Det er også det samme som jeg bruker på banneren her på bloggen min. Det er mitt eget symbol som jeg har laget selv. Hvor jeg skal tattovere den har jeg ikke helt bestemt meg for ennå.



Å kjempe for kjærligheten

Da jeg var ung trodde jeg forhold og ekteskap var en dans på roser. Man elsket hverandre villt og hemningsløst hele livet, forelskelsesfølesen man hadde i starten varte evig og alt var bare fint og flott. 



Og ja, en god stund var det sånn. Ganske lenge faktisk! Men etter en stund "lander man" litt og hverdagen setter inn. Da er det viktig å ikke gi opp altfor tidlig, for såklart det kommer det til å oppstå konflikter. Såklart dere vil være uenige om ting og ha krangler. Dette gjør ikke et forhold dårlig, det er hvordan man håndterer problemene.



Dessverre gir altfor mange opp. Og ja; kanskje det viser seg at det var det rette for dem å gjøre, men jeg syns likevel man prøve å løse problemet, før man gir opp.

Min drøm for når jeg er gammel er å fortsatt holde rundt mannen jeg elsker og har tilbragt hele livet med og vite med sikkerhet i hjertet mitt at han elsker meg tilbake.


Utenlandske flagg og niqab

I går kveld havnet jeg i en debatt om hvorvidt man synes det var greit med utenlandske flagg på 17 mai eller ikke. For å svare helt ærlig; nei det syns jeg ikke. Dette er en dag hvor vi feirer Norge og da syns det det skal være norske flagg som bæres. 



Det fikk meg til å tenke på debatten som har foregått her til lands en god stund nå ang burka og niqab. Muslimske kvinner føler seg sett ned på og stirret på. Personlig syns jeg folk må få kle seg som de vil, men det er litt skummelt å ikke se ansiktet til den jeg prater meg jeg...


Og de som mener at selv små barn skal kles i burka og niqab; Stopp! La barn være barn! Ikke dekk dem til, de er nydelige som de er! Lite er vakrere enn et barnesmil ♡



Og hva med de kvinnene som kler seg som oss, som bor eller ferierer i muslimske land. Tipper ikke de får noe særlig mindre dømmende blikk enn det muslimske kvinner i niqab får her til lands. Her i Norge straffer vi hvertfall ikke kvinner for å kle seg som de vil. I muslimske land bør man være forsiktig.




Hadde jeg vært på ferie i et strengt muslimsk land hadde jeg nok vært ganske forsiktig med hvordan jeg kledde meg. Men om jeg ønsker at de godtar at jeg er på stranda i bikini, så såklart jeg godtar at de bader i bade-burka. Folk må få kle seg som de vil! Jeg liker bare ikke at de dekker til ansiktene sine. Vi mennesker kommuniserer mye med det usagte...

torsdag 12. oktober 2017

Usynlige sykdommer

Det er ikke alle sykdommer som er synlige. Da jeg var ungdom tenkte jeg ikke over dette i det hele tatt. Tenkte bare; om folk er syke, så syns det vel! For er om en person sitter i rullestol, går på krykker, har en form for psykisk eller fysisk utviklingshemming, er blind eller andre lignende ting; så syns det jo. Men hva med alle de andre sykdommene? Som for eksempel ME, fibromyalgi, epilepsi, psykiske lidelser og andre usynlige sykdommer. Da blir folk kjappe til å dømme.

Jeg begynte ganske tidlig å slite med min egen psyke, fikk diagnosen PTSD og slet mer og mer med dype depresjoner, angstanfall, sosialangst, tvangstanker og slike ting. I de virkelig ille periodene klarte jeg såvidt å komme meg ut døra, men det var jo kun da folk så meg! Så de gangene jeg hadde vært ute, fikk jeg fikk stadig høre; "Du kan da ikke være særlig syk, du er jo ute på café og greier!".

Ja!! Den éne dagen du så meg var jeg på café! Men alle de andre dagene i resten av måneden, hvor jeg var så dårlig at jeg ikke hadde krefter, psyke eller energi til å komme meg til postkassa engang; da så du meg ikke. Så kanskje ikke dømme folk for at de klarer å komme seg utafor døra en gang i blandt?

Og i 2011 fikk jeg epilepsi. Dette er en sykdom som heller ikke er særlig synlig sånn i det daglige. Epilepsi-medisinen jeg tar et et karbamazepin og noen av bivirkningene er trøtthet, svimmelhet og hodepine, kvalme, oppkast, slørete syn/dobbeltsyn, sjelvinger - noe som ikke er så veldig lett å leve med hver bidige dag. Jeg må samle krefter i dagevis etter bare en liten cafétur. Og å være på kjøpesenter, buss eller andre offentlige steder med masse folk er rett og slett en utfordring. Noen ganger kan jeg kjenne at jeg blir ekstra svimmel, det kribler intenst i begge hendene og da vet jeg at om jeg ikke setter meg ned og slapper av innen kort tid; så er faren for et anfall meget stor. Ene gangen dette skjedde var vi på et spisested i byen. De hadde toalettene nede i underetasjen og handicap-toalettet oppe der vi satt. Jeg bruker sjelden dette toalettet, men i dette tilfellet syns jeg det virket kjempe skummelt å skulle gå ned en bratt trapp når jeg var så farlig nære et anfall. Men jeg fikk såvidt tak i håndtaket på døra før jeg hørte en høy mannestemme si; "Du kan pent gå ned trappa!! Dette er for de som ikke kan gå!!" Jeg prøvde å si at jeg hadde epilepsi, men dette hjalp ikke. Han var fast bestemt på at jeg ikke hadde rett til å bruke handicaptoalettet siden jeg ikke satt i rullestol!


I september kom jeg over dette leserinlegget inne på Aftenposten sine nettsider: Vanlig påstand: "Å være på kafé og gå turer har hun krefter til, men ikke å jobbe". Innlegget tok opp temaet på en bra måte, en måte som kanskje gjør at fler kanskje tenker seg om før de er så kjappe med å dømme. For mange sliter med fysiske sykdommer som ikke synes, mange har kanskje psykiske lidelser de strever med og det kan være så utallige andre ting også, sykdommer som ikke synes for andre. Dermed burde vi ikke være så innmari kjappe til å dømme andre! Kanskje vedkommende kanskje har en grunn til å gå på handicaptoalettet eller å sette seg ned å hvile ved et bord uten å bestille med en gang. Ikke døm så fort, det kan være mye du ikke vet om.

Pamis

fredag 1. september 2017

Fornyelse av løfter, beholde brudekjolen?

Meg og Christopher giftet oss jo i 2011. De fleste småjenter har kanskje den store fairytale-fantasien om et standard norsk bryllup, med en nydelig seremoni i kirken, hvor bruden blir fught ned kirkegulvet av sin far og deretter et helt fantastisk bryllupsfest, hvor alle er kledd i de "kjedelige standard-klærne man alltid ser på slike og lignende arrangementer.

Mitt drømme-bryllup var en smule annerledes... Jeg hadde kjempe lyst til å vies i Las Vegas med en liten gjeng med de nære vennene våre. Hvor jeg hadde på meg en skikkelig stilig stripper-weddingdress, hadde en fake blomsterbukett som blinket i masse kule farger og spilte "here comes the bride" også ville jeg vies av Elvis! Resten av kvelden skulle nytes fra en awesome limousin, hvor vi og de nære vennene våre skulle kose oss med masse champagne. Og kvelden skulle avsluttes i en brullups-suite på et fancy hotell.

Men den drømmen gikk ikke helt i oppfyllelse, kan man vel trygt si. Brudekjolen, som søsteren min skulle sy om, kom hun med kvelden før selve bryllypet også passet den ikke i det hele tatt! Vi kom 45 minutter for sent i kirken. Presten stresset gjennom hele seremonien, for han skulle dra videre og hadde fryktelig dårlig tid. Seremonien ble på idrettshuset på Barkåker og det mest triste var vel igrunn at halvparten av de som hadde takket ja, ikke kom... Måtte rydde vekk ca. halvparten av bordkortene og det var igrunn en ganske kjip følelse, når det tross alt er snakk om familie og venner. 

Jeg hadde stilt ett kriterie for festen da; Alle gjester skal få kle seg i nøyeaktig det de selv ønsker! Om noen ønsker å gå i joggedress, så gjør de det. Vil noen komme i svart lakk-kjole, så gjør de det! Vil at alle gjestene mine skal føle seg konfertable i de klærne de skal ha på i mitt bryllup! Og jeg er utrolig glad for at jeg har venner som kom kledd slik! I love you guys!! 


Men, så var vi tilbake til grunnen at jeg startet dette blogginnlegget! Vi har nå vært gift i 6 år og siden det kun er 4 år igjen til vi har "tinnbryllup" (som er 10 år som gift) så tenkte jeg at vi kunne dra til Las Vegas og fornye løftene våre! Og siden jeg beholdt beudekjolen jeg brukte i 2011 tenkte jeg at jeg kanskje kunne få sydd den om. 

Her er originalkjolen:


Her var noen idéer jeg har funnet på nett, som ca. beskriver det jeg så for meg. Men jeg ønsker da å beholde overdelen på kjolen min, men å endre den fra livet og ned. Var disse to under her fine?

fredag 14. juli 2017

Blogger jeg følger

Tenkte jeg ville poste et lite innlegg om hvilke blogger jeg følger. For et års tid siden hadde denne lista vært ganske mye lenger, men en del av de bloggerene jeg fulgte på den tiden har jeg i etterkant finni ut at kun er pr-kåte og desperaten så nå om dagen er det kun 4 blogger jeg er innom fast.



Marianne er ei knalltøff dame jeg kom i kontakt med via twitter og hun har en kjempe bra blogg om livet som spileptiker. Her er innlegg om alt fra de virkelig tunge dagene med anfall og dårlig psyke til de flotte dagene som er preget av glede og positivitet. En blogg jeg er glad jeg fant!


"My life as blind" er en blogg som skrives av bestisen min. Han skriver om hvordan det er å leve som blind, motgang han møter i hverdagen, mørke tanker og litt om kampsport. Han skriver sterke innlegg som får tankene til å spinne og han er utrolig dyktig på å formulere seg. 


"Fullstendigkaos" er en blogg skrevet av Oppdals uredde rockeblogger. Fryktet og hatet, elsket og æret. Aylar Von Kuklinski er hans navn, bevæpnet med ordhagle av stål, et hjerte av kobber og delvis autistisk! Innleggene er om alt fra a til å og ofte kjempe morsomme og engasjerende! En blogg som bør følges!


Myrhild er også en epileptiker som skriver om livet sitt. Hun skriver om mye av de tunge tankene og depresjonene hun sliter med og er virkelig ei jente som klarer å sette ord på de vanskelige følelsene.


tirsdag 23. mai 2017

Epilepsi

Nå har jeg sliti med denne sykdommen i 7 år, men har aldri klart å skrive om det før nå...

I 2010 begynte jeg å få anfall og etter en MR-undersøkelse på sykehuset viste det seg at jeg hadde epilepsi. Den gang visste jeg svært lite om epilepsi. Jeg trodde det kun var at man mistet bevisstheten, falt ned og lå å ristet i noen minutter og etter det kom man til seg selv og alt var ok igjen. Slik ble ikke min opplevelse med denne jævlige sykdommen...


Jeg får som regel alltid anfallene mine om morgenen, inne i senga. Men selve anfallene er det mist skremmende med opplevelsen for min del. For noen ganger etter jeg har hatt anfall, så er jeg ikke tilstede oppe i hodet før det har gått alt fra noen timer til 2 uker. Jeg aner ikke hvem jeg selv er eller hva jeg heter. Jeg aner heller ikke hvem gubben er, men jeg antar som regel han skal være her, siden han oppfører seg så normalt. Ene gangen etter et anfall måtte jeg kontakte legevakta, noe jeg aldri kommer til å gjøre igjen! Damen spurte meg hva jeg het for noe og jeg forklarte at jeg hadde hatt anfall, så jeg var ikke sikker. Da lo hun av meg og sa hånlig; "Alle kan da navnet sitt!". Nei, alle kan faktisk ikke alltid det! Og dette er noe jeg syns hun som helsepersonell burde vite! Jeg fikk heldigvis tilslutt hjelp av 113, som var så snille at de sporet nummeret mitt og hjalp meg å finne ut navnet mitt. De hjalp meg også å finne ut hvem legen min var og be han om å kontakte meg. Kjempe god hjelp og en helt annen opplevelse enn med legevakta.

Denne gangen tok jeg også kontakt med en epilepsi-gruppe inne på facebook for å be om hjelp. Der inne var folk kjempe hjelpsomme! Var godt å snakke med folk som vet hva jeg prater om. Gruppen er såklart lukket og jeg deler ikke hva andre har skrevet, men her er hva jeg skrev da jeg virkelig trengte hjelp:

Meg:

Skulle hatt støttekontakt i den formen her... Da var dag 4 som barn i hodet i gang og jeg er så flau at jeg knekker sammen i gråt hvert 30. sekund nesten. Mannen min har gått og lagt seg, men jeg turte ikke. Redd for mørket og siden jeg ikke er helt meg selv i hodet gidder jeg ikke presse meg. Slapper heller av og sover på sofaen i dag. Men det er flaut å være meg selv inni hodet mitt :'(
Unnskyld hvis dette ble teit...
Jeg vil snakke med noen! Men jeg vet ikke åssen... Prøvde å få tak i psykologen, men jeg ringte sykehuset og spurte etter henne (jeg bare surrer på tlf) og i tillegg var klokka ti på seks. Åssen skal jeg få bestilt meg time i dag, og forklart at jeg trenger haste-time, når jeg ikke engang klarer å snakke vanlig i telefonen med noen? Og mannen min sover... :'(
Jeg orker nesten ikke dette mer... Har gråti nesten i ett strekk og minnene fra barndommen glir fra de gode, koselige minnene og over til de ekle, skumle nå som jeg er alene. Dette er rå-skummelt og jeg er redd! Og kanskje sulten, men jeg aner ikke. Også husker jeg ikke noen... Eneste jeg kom på, var psykologen. Men jeg vet ikke åssen jeg skal få tak i henne. Og om jeg får kontakt med henne; hva sier jeg..? Prøvde å ringe legevakta. Null hjelp... Dette var tydeligvis ikke noe å ringe legevakta med.... Faen, nå ble det ennå flauere, for hu lo! Synd man får null hjelp når man trenger det her i landet - men takk til dere, dere ler aldri! Glemmer å ta medisinen også i denne formen :( Hadde glemt kveldsmedisinen i går, så jeg først nå. Nå gir jeg opp.... Ingen kan hjelpe meg og alle ber meg bare ringe fastlegen... Jeg vet ikke hva jeg skal si engang! Såvidt jeg husker infoen min når jeg ringer... Null hjelp å få, hverken av venner, familie eller legevakta :( Og nå begynner skumle tanker om selvskading å komme.

En stund senere:

Tusen takk alle dere vakre sjeler. Det går heldigvis bedre nå, takk :) Klarte tilslutt å sovne på sofaen og har fått sovet litt. Da jeg våknet var jeg mye bedre. Dette var skummelt, var redd jeg skulle bli værende 10 år i hodet jeg =/

Noe som kan være ganske komplisert er å få i meg epilepsi-medisinen etter anfall. For hvis jeg er i en tilstand hvor jeg ikke kjenner igjen mannen min, så blir jeg såklart redd når en "fremmed mann" kommer bort til meg og skal få meg til å svelge en pille jeg ikke vet hva er. Da blir jeg redd og ene gangen tror jeg at jeg beit han i fingeren =/

Denne sykdommen er sykt vanskelig for meg å snakke om, for jeg skammer meg skikkelig! Og det jeg skammer meg aller mest over er at jeg ofte tisser i senga etter anfall... Jeg vet det er vanlig at det  ofte skjer, men jeg klarer likevel ikke la vær å skamme meg kjempe masse. Hver gang jeg merker at det har skjedd, knekker jeg totalt sammen og begynner å gråte.

Det er fryktelig skummelt å våkne opp i noe som føles som en slags horror-psykose. Sist fikk ikke Chris gitt meg medisinen jeg skal ha under anfall, så jeg var helt borte vekk oppe i hodet etter anfallet. Jeg husker bare bittesmå glimt i feil rekkefølge av hvordan de skjedde og jeg oppfattet såklart opplevelsen totalt annerledes enn den virkelig var, men det var første gang jeg har vært redd jeg kunne ha skadet både meg selv og andre. Jeg har tydeligvis klart å tenne på søplebøtta ute i stua, aner ikke hva jeg har gjort, men det neste jeg husker er at jeg heller hele søplebøtta i toalettet – mens den er i full fyr. Og i tillegg prøver jeg å trekke ned et toalett fullt av brennende søppel. Det neste jeg husker er at jeg kommer ut i stua og ikke fatter hvorfor hele leiligheten er full av røyk. Chris har i etterkant fortalt meg at jeg av en eller annen grunn insisterte på at jeg skulle ned trappa og ut, uten klær, noe han prøvde å stoppe meg i. Men jeg oppfattet ikke noe av dette i det hele tatt. Det eneste jeg fikk med meg er at jeg trodde Chris angrep meg fordi jeg ville ut av soverommet. Og da ble jeg såklart redd! Jeg husker bare et bittelite glimt av dette. Husker at han prøvde alt han kunne å holde meg fast mens jeg gjorde alt jeg kunne for å komme løs. Jeg hadde til og med lugget av han en diger klump med hår! Huff... Alt han prøvde på var å holde meg trygg etter anfallet og det eneste jeg oppfatter av situasjonen er at jeg tror han angriper meg. Etter noen timer med vimsing, kom jeg endelig til meg selv og mistenkte fort at jeg hadde hatt en anfall på grunn av den dundrende hodepinen. Men jeg kunne ikke fatte hvorfor hele leiligheten var full av vann og røyk. Jeg trodde de små glimtene jeg husket var fra en drøm. Chris fortalte meg hva som hadde skjedd og jeg knakk helt sammen... Tenk hvor galt det kunne ha gått! Jeg kunne ha skadet oss skikkelig! Jeg kunne ha brent ned hele huset og drept oss begge!

Jeg hater å skamme meg så innmari over å ha epilepsi... Men når man ender opp som et lite barn i hodet omtrent annenhver måned, er det vanskelig å ikke gjøre det. Jeg prøver å se fremover og å virkelig jobbe med å akseptere at jeg er syk og ikke skamme meg. Men det er vanskelig...



lørdag 30. januar 2016

Netthets

Så noen innlegg på tv2 sine nettsider fra deres nettserie "Haterne", hvor offentlige personer konfronterer de som har hetset dem på nett. Jeg er jo selv kjent med netthets etter mine år som "Pamis" på nettsiden Nakenprat og som nakenmodell. Det tok ikke lange stunden etter første bildeserien min var publisert, før hetsen startet. Stygge og sjikanerende kommentarer ramlet inn, men det mest ubehagelige var nok innboksmeldingene som inneholdt drapstrusler og trusler om voldtekt. Jeg klarer ikke fatte hvordan noen kan skrive ting som: "Håper du blir gruppevoldtatt av muslimer din jævla hore. Bare vent, snart vil du oppleve det, hehe!". Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke følte meg særlig trygg utendørs i ukene etterpå...


Fatter virkelig ikke disse "haterne" at det sitter et ekte menneske i andre enden av disse kommentarene og meldingene? Internett består ikke av bots overalt, det er ekte mennesker. Personer som ytrer seg offentlig eller legger ut bilder av seg selv på internett er ekte mennesker! Som føler smerte og frykt og som kan bli såret og redd av trusler og nedsettende kommentarer. Folk som slenger netthets må virkelig tenke seg om! Til trollene; Skam dere!!

onsdag 13. januar 2016

Deviant Pamis

Det er jo dette som er den bloggen jeg anser som bloggen min. Men i en periode ønsket jeg å ha en lukket blogg i tillegg, så jeg kunne velge hvem som skulle ha tilgang til inleggene. Denne bloggen kalte jeg "Deviant Pamis". Etter kort tid slettet jeg den bloggen, men ville ta vare på det ene innlegget - så jeg poster det her.

Update

(Torsdag 28 mai 2015)

Mye som foregår om dagen. Ikke sånn fysisk lissom, sånn at jeg gjør mye om dagene. Men mye på gang oppe i hodet mitt. Psyken går vannvittig opp og ned fra dag til dag. Ene dagen er jeg kjempe happy og har merkelig mye energi. Dagen etter kan den vonde følelsen inni meg være tilbake og alt ser mørkt ut. Føler jeg straks er ved bristepunktet. Nå gir jeg straks opp...

Det å snakke om selvmordstanker er tydeligvis tabu. Alle blir sinna når jeg snakker om det. Jeg tar jo ikke opp temaet for å såre dem lissom, men for å kanskje få litt hjelp til å klare å se en annen utvei og kanskje noen positive ting med livet og legge noen fremtidsplaner. Men alle blir sinna... Så jeg har funnet ut at det er lurest å la vær å snakke om det. Selvskadinga også egentlig. Det hender jeg sprekker, men ikke så ofte. Ikke er det farlig heller, for jeg kutter ikke dypt - mest risp i mine øyne. Men problemet er jo at jeg ikke får sjult det for gubben og jeg ser det sårer han å se det... Men jeg sover jo naken fra før av og om jeg da plutselig begynner å sove med pysjbukse, så skjønner han jo at noe er galt (og sikkert hva også). Kutter fortsatt ikke på venstre armen da :) Tattooene hjalp. Littegranne synd jeg gikk over til høyre lår da, men det er hvertfall lettere å sjule. Utenom på stranda og sånt, men går jo ann å bruke shorts.

Utenom det skjelver jeg sykt mye om dagen og har synsforstyrrelser. Er redd hele tia nesten og skvetter av hver minste lille lyd. Mye luktforstyrrelser også, men det er jo epilepsien og ikke psyken.

Vanskelig å tenke også... Sliten... Mongo i hue pga anfall her om dagen. Og null støtte fra han jeg trenger det mest fra. Han sitter og stirrer inn i pc skjermen. Jeg vil helst prøve å ikke sitte å tenke - kanskje finne på noe isteden. Men neida. Og bestisen er fortsatt borte. Jeg vil etter...