Bucketlist for 2018

Satt og tenkte over dette med "bucketlist" som jo er en liste over ting du ønsker å gjøre før du dør. Så denne lista er en liste for resten av livet altså. Men resten av livet er jo ganske lenge (forhåpentligvis) så jeg tenkte å heller lage min egen bucketlist for neste år. Så er en min liste og litt om hvorfor dette er på lista mi.

* Å flytte til Spania 

Dette er noe meg og mannen min har planlagt lenge nå, men på grunn av ufattelig trege offentlige etater tok  dette mye lenger tid enn planlagt. Men nå virker det som ventetiden snart er over og det nye målet er å flytte til sommeren.

* Kjøpe meg en sexy kjole.

I lang tid nå har helsa mi vært dårlig og som følge av dette ble etterhvert klesstilen min preget av at jeg kun satt hjemme i sofaen. Det daglige antrekket bestod som regel enten av joggebukse eller pysjbukse, med en altfor stor og totalt formløs t-skjorte. Dette føler jeg meg ikke særlig lekker i, så jeg har bestemt meg for å kjøpe meg en kjole! "Den lille sorte" som kvinner skal ha og føle seg sexy i, eneste forskjellen er at min er i lakk. Denne kjolen hadde jeg faktisk tidligere og den fikk meg til å føle meg lekker og selvsikker! For ikke så lenge siden kjøpte jeg kåpa på bildet under også og har gleda meg skikkelig til en passende anledning til å bruke den. Men er jo liten vits å pynte seg med en så fin kåpe om man bare skal sabbe bort på butikken iført joggebukser og joggesko. Så nå gleder jeg meg til å få kjøpt kjolen så jeg endelig kan pynte meg skikkelig igjen!

* Ny frisyre og ny hårfarge.
Er virkelig på tide å friske opp stilen og gjøre noe med håret mitt nå! Det rekker helt ned til rumpa og tuppene er kjempe flisete. Så nå har jeg bestemt meg for at jeg skal klippe det og i tillegg få meg en ny frisyre enn den jeg pleier å ha. Også vil jeg farge det. Her er to bilder som beskriver det jeg ønsker meg, klippen på bilde 1 og fargen som på bilde 2.

* Ny tattovering. 
Har lenge hatt lyst til å tattovere dette symbolet. Det er også det samme som jeg bruker på banneren her på bloggen min. Det er mitt eget symbol som jeg har laget selv. Hvor jeg skal tattovere den har jeg ikke helt bestemt meg for ennå.

Å kjempe for kjærligheten

Da jeg var ung trodde jeg forhold og ekteskap var en dans på roser. Man elsket hverandre villt og hemningsløst hele livet, forelskelsesfølesen man hadde i starten varte evig og alt var bare fint og flott. 

Og ja, en god stund var det sånn. Ganske lenge faktisk! Men etter en stund "lander man" litt og hverdagen setter inn. Da er det viktig å ikke gi opp altfor tidlig, for såklart det kommer det til å oppstå konflikter. Såklart dere vil være uenige om ting og ha krangler. Dette gjør ikke et forhold dårlig, det er hvordan man håndterer problemene.

Dessverre gir altfor mange opp. Og ja; kanskje det viser seg at det var det rette for dem å gjøre, men jeg syns likevel man prøve å løse problemet, før man gir opp.

Min drøm for når jeg er gammel er å fortsatt holde rundt mannen jeg elsker og har tilbragt hele livet med og vite med sikkerhet i hjertet mitt at han elsker meg tilbake.

Utenlandske flagg og niqab

I går kveld havnet jeg i en debatt om hvorvidt man synes det var greit med utenlandske flagg på 17 mai eller ikke. For å svare helt ærlig; nei det syns jeg ikke. Dette er en dag hvor vi feirer Norge og da syns det det skal være norske flagg som bæres. 

Det fikk meg til å tenke på debatten som har foregått her til lands en god stund nå ang burka og niqab. Muslimske kvinner føler seg sett ned på og stirret på. Personlig syns jeg folk må få kle seg som de vil, men det er litt skummelt å ikke se ansiktet til den jeg prater meg jeg...

Og de som mener at selv små barn skal kles i burka og niqab; Stopp! La barn være barn! Ikke dekk dem til, de er nydelige som de er! Lite er vakrere enn et barnesmil ♡

Og hva med de kvinnene som kler seg som oss, som bor eller ferierer i muslimske land. Tipper ikke de får noe særlig mindre dømmende blikk enn det muslimske kvinner i niqab får her til lands. Her i Norge straffer vi hvertfall ikke kvinner for å kle seg som de vil. I muslimske land bør man være forsiktig.

Hadde jeg vært på ferie i et strengt muslimsk land hadde jeg nok vært ganske forsiktig med hvordan jeg kledde meg. Men om jeg ønsker at de godtar at jeg er på stranda i bikini, så såklart jeg godtar at de bader i bade-burka. Folk må få kle seg som de vil! Jeg liker bare ikke at de dekker til ansiktene sine. Vi mennesker kommuniserer mye med det usagte...

Usynlige sykdommer

Det er ikke alle sykdommer som er synlige. Da jeg var ungdom tenkte jeg ikke over dette i det hele tatt. Tenkte bare; om folk er syke, så syns det vel! For er om en person sitter i rullestol, går på krykker, har en form for psykisk eller fysisk utviklingshemming, er blind eller andre lignende ting; så syns det jo. Men hva med alle de andre sykdommene? Som for eksempel ME, fibromyalgi, epilepsi, psykiske lidelser og andre usynlige sykdommer. Da blir folk kjappe til å dømme.

Jeg begynte ganske tidlig å slite med min egen psyke, fikk diagnosen PTSD og slet mer og mer med dype depresjoner, angstanfall, sosialangst, tvangstanker og slike ting. I de virkelig ille periodene klarte jeg såvidt å komme meg ut døra, men det var jo kun da folk så meg! Så de gangene jeg hadde vært ute, fikk jeg fikk stadig høre; "Du kan da ikke være særlig syk, du er jo ute på café og greier!".

Ja!! Den éne dagen du så meg var jeg på café! Men alle de andre dagene i resten av måneden, hvor jeg var så dårlig at jeg ikke hadde krefter, psyke eller energi til å komme meg til postkassa engang; da så du meg ikke. Så kanskje ikke dømme folk for at de klarer å komme seg utafor døra en gang i blandt?

Og i 2011 fikk jeg epilepsi. Dette er en sykdom som heller ikke er særlig synlig sånn i det daglige. Epilepsi-medisinen jeg tar et et karbamazepin og noen av bivirkningene er trøtthet, svimmelhet og hodepine, kvalme, oppkast, slørete syn/dobbeltsyn, sjelvinger - noe som ikke er så veldig lett å leve med hver bidige dag. Jeg må samle krefter i dagevis etter bare en liten cafétur. Og å være på kjøpesenter, buss eller andre offentlige steder med masse folk er rett og slett en utfordring. Noen ganger kan jeg kjenne at jeg blir ekstra svimmel, det kribler intenst i begge hendene og da vet jeg at om jeg ikke setter meg ned og slapper av innen kort tid; så er faren for et anfall meget stor. Ene gangen dette skjedde var vi på et spisested i byen. De hadde toalettene nede i underetasjen og handicap-toalettet oppe der vi satt. Jeg bruker sjelden dette toalettet, men i dette tilfellet syns jeg det virket kjempe skummelt å skulle gå ned en bratt trapp når jeg var så farlig nære et anfall. Men jeg fikk såvidt tak i håndtaket på døra før jeg hørte en høy mannestemme si; "Du kan pent gå ned trappa!! Dette er for de som ikke kan gå!!" Jeg prøvde å si at jeg hadde epilepsi, men dette hjalp ikke. Han var fast bestemt på at jeg ikke hadde rett til å bruke handicaptoalettet siden jeg ikke satt i rullestol!

I september kom jeg over dette leserinlegget inne på Aftenposten sine nettsider: Vanlig påstand: "Å være på kafé og gå turer har hun krefter til, men ikke å jobbe". Innlegget tok opp temaet på en bra måte, en måte som kanskje gjør at fler kanskje tenker seg om før de er så kjappe med å dømme. For mange sliter med fysiske sykdommer som ikke synes, mange har kanskje psykiske lidelser de strever med og det kan være så utallige andre ting også, sykdommer som ikke synes for andre. Dermed burde vi ikke være så innmari kjappe til å dømme andre! Kanskje vedkommende kanskje har en grunn til å gå på handicaptoalettet eller å sette seg ned å hvile ved et bord uten å bestille med en gang. Ikke døm så fort, det kan være mye du ikke vet om.

Pamis