Flukten fra Norge

At vi skulle flytte til Spania, var ikke en spontan avgjørelse - slik mange tror. Dette er noe vi har tenkt på siden 2010 og bestemte oss for å gjennomføre for 2 år siden, men på grunn av livssituasjonen da, fikk vi beskjed fra nær familie om at vi burde vente og at vi skulle få hjelp til å få ting mer i orden før vi dro. Man vil jo såklart ha ting litt på plass før man gjør en så stor omveltning på livet! Så vi ventet, men ingenting skjedde. All hjelpen vi skulle få, ble det aldri noe av og hver gang vi vurderte å dra på nytt, fikk vi nok en gang beskjed om å vente. Så vi ventet og ventet.

Men helsa mi ble bare værre og værre, anfallene kom oftere og ble sterkere for hver gang og psyken min klarte såvidt å takle alt det negative. Jeg har aldri påstått at jeg er særlig sterk psykisk, noe som nok en gang ble bevist da jeg havnet ned i en mørk og depressiv dal jeg ikke klarte å komme meg ut av. Hver gang jeg klarte å se litt lysere på ting og begynne å se fremover, kom et nytt anfall og dro meg ned i gjørma. Jeg klarte ikke se hvordan jeg skulle klare å orke å leve i denne psykotiske og fæle tilstanden, så jeg ønsket sterkere og sterkere å gi opp.

Noen uker før vi dro, kom en ny klynge med anfall som varte i en ukes tid og dumme meg postet at jeg var deppa og hadde lyst å gi opp på sosiale medier;

Over én uke i strekk nå med både daglige og nattlige anfall. Å komme til seg selv, livredd uten å vite hvem man selv oller noen andre er, husker ikke navnet mitt engang.. Å sitte med mentalitet som et lite barn og til og med Narnia ble for skummelt. Og null medisiner. Dette er rett og slett for mye for meg. Jeg orker ikke en natt til. Unnskyld! 😢

Flere ringte 113, men noen ringte i tillegg politiet og sa jeg var voldelig og agressiv, så ambulansen kom sammen med politiet, rev meg ut av huset, truet med glattcelle og endte tilslutt opp med å kjøre meg på pysikiatrisk lukket avdelig for natta.

Blogginnlegg om hendelsen: En tung helg

Dagen etter, søndag 8 april, ble jeg kjørt hjem og møtt av Christopher som sa; "Nå reiser vi!"

Vi var helt blakke, så hadde ikke mulighet til å bestille bilettene med en gang, men 16 mai fikk vi endelig bestilt. Var mange som var kritiske og negative til at vi skulle dra, så jeg prøvde å skrive et blogginnlegg for å forklare; Håper folk etterhvert vil forstå

De siste ukene før vi dro, gikk med til å få ordnet det mest viktige som måtte fikses før vi dro og pakke alt vi skulle ha med ned. Vi tok med oss 2 store kofferter og 1 liten, resten av det vi ønsket å beholde pakket vi i esker og fikk hjelp av bestekompisen til Christopher til å kjøre alt opp til han og kjæresten hans. De kunne hjelpe oss med å oppbevare alle eskene der og hjelpe oss å sende litt og litt ned hit. Tusen hjertlig takk for all hjelpen vi fikk både fra han og fra storesøsteren min, vi er evig takknemlige!

3 dager før avreise fikk jeg 4 nye anfall og for å være helt ærlig har jeg ikke peiling på hvordan vi klarte å gjennomføre reisen ned! Siste jeg husker var at vi bestilte bilettene, deretter husker jeg bare små glimt; vi sier farvel til bestekompisen til Chris på flyplassen, blir stoppet i innsjekkinga på flyplassen og må betale nesten 3000 kr pga feil navn på biletten (jeg hadde bestilt bilettene med mitt nye etternavn; Grette, men i passet står det fremdeles Andersen) og det neste jeg husker er at vi våkner opp i et telt på en capingplass i Spania. Jeg våknet ganske blid og førnøyd, men kunne ikke helt forstå hvorfor Chris virket så stresset. Så begynte det å demre for meg; vi hadde flyttet til Spania og hadde jo ikke leilighet! Vi hadde jo tenkt til å finne en leilighet med en gang vi kom hit, men så fortalte en venn av oss her nede at vi måtte ha NIE-nummer for å leie en leilighet (noe som senere viste seg å ikke stemme). Da raste verden ganske sammen! Måtte vi gi opp? Måtte vi snu og reise hjem igjen?

Så traff vi på en reddende engel! En god venn her nede lot oss få sove på gjesterommet hans til vi fikk ordet oss leilighet, mot av vi passet hundene hans en uke mens han var vekk. Da ble jeg så lettet at tårene stømmet!! Han fikk også kjørt oss til politistasjonen i Benidorm, for å bestille time for å få NIE-nummer. Så tok han vi bodde hos kontakt med en megler han kjente ang. et hus til leie. Dagen etter var vi på visning og fikk huset!! Er visst førstemann til mølla-prinsippet her nede, hehe. Og dagen etter signerte vi husleiekontrakta og flyttet inn.

Nå har vi straks bodd her nede i 2 mnd og jeg merker stor forskjell. Bildet til venstre under er tatt sommeren 2016 og det til høyre er tatt for noen dager siden. Om 4 dager, har jeg gått 2 hele måneder uten et eneste anfall! Og jeg mener ikke kun GTK-anfallene (de riste anfallene), men alle anfallene forsvant da vi kom ned. Ingen ut-detting, ingen plutselige øyeblikk flere ganger daglig hvor jeg ikke aner hvor jeg er, eller hvem jeg er. Har vært meg selv i 2 mnd nå og føler meg bedre enn jeg har gjort på årevis! Nå slipper jeg de teite anfallene, så har masse mer energi og går omtrent og gliser hele tiden. Malysten er endelig tilbake og jeg har masse energi. Går lange, bratte turer hver eneste dag og desto mer energi jeg bruker, desto mer får jeg.

Hjemme ble jeg sliten av å reise meg og de 400 meterene bort til butikken kjentes ut som flere mil. Første uken her nede var de to lengste turene vi tok på 6 og 7 km.

Livet er fantastisk for øyeblikket.

Null hjelp å få

De som følger meg på sosiale medier har kanskje fått med seg at den siste tiden har vært ganske tøffe for meg og mannen min. Denne vinteren har vært en av de tøffeste vintrene jeg kan huske å ha levd! Anfallene har kommet oftere og kraftigere enn noen gang og når NAV da i tillegg for 3 mnd siden stoppet mannen min sine penger, så ble det ganske krise for oss. Vi måtte da klare oss på min uføretrygd, noe som absolutt ikke holdt til både husleien, medisiner og mat for oss to.

Jeg trodde de fleste gifte mennesker deler hverdagen, så jeg antok at de fleste forstod at når jeg som en gift kvinne sliter økonomisk - så gjør også mannen min det. Men det var det visst ikke alle som forstod. Så jeg har mottatt det samme spørsmålet flere ganger nå;

Kan ikke mannen din hjelpe deg med penger da?

Overraskende mange tror at det bare er å søke om hjelp fra den offentlige sektoren også, så fikser alt seg med en gang. Men nei, selv en søknad om krisepenger kan visst ta ukesvis.

Nå ble situasjonen både helsemessig og økonomisk så håpløs, at vi flytter fra Norge i slutten av mnd. Hjelpeapparater og offentlige sektorer fungerer skuffende dårlig her i landet!

Håper folk etterhvert vil forstå

At vi flytter til Spania er noe mange har visst om lenge, men ikke så mange har reagert noe særlig på det annet enn å ønske oss lykke til. For et par dager siden postet jeg på sosiale medier at vi drar denne mnd, da reagerte plutselig mange!

Har mottatt ganske mange meldinger nå med omtrent det samme innholdet;

"Bli i Norge, gjør som legene sier, test ut flere medisiner. Ikke kast bort livet på å rømme fra problemene, den beste behandlingen for epilepsi får man her i Norge!"

Vi har gjort alt legene har bedt om i 8 år nå, vært på SSE, tatt massevis av EEG'er og MR - men ikke et skritt nærmere noe svar. De utredet meg og kalte det "komplex epilepsi" og etter det virket det som eneste legene kunne tilby var å teste flere nye medisiner.

Dette tar livet av meg! Værsåsnill og forstå at jeg ikke har den tiden dette ville tatt! Jeg er allerede ved bristepunket og tviler på å overleve neste vinter.

Så nå tar vi valget selv og drar. Enkelt og greit. Håper dere vil forstå etterhvert 💖

Bli møtt av skeptikere

Opplever stadig at folk kommenter at de ikke fatter hvorfor jeg har så lite krefter og er så mye utslitt, "bare" pga. epilepsien. Og at de kjenner folk som har epilepsi og fungerer helt fint.

Jeg kan ikke snakke for alle mennesker med epilepsi, kun for meg selv. Noen epileptikere blir helt anfallsfrie med medisiner. Andre funker ikke medisinene på. Noen får flere GTK-anfall daglig. Noen får ikke GTK-anfall i det hele tatt, men helt andre typer anfall. Det finnes 42 ulike epilepsianfall vi vet om pr. dags dato. Ikke alle faller ned og rister som mange tror.

Vel, å ha anfall antar jeg de fleste forstår at er en diger påkjenning på både kroppen og hjernen. Noen ganger etter et kraftig anfall kan det ta dagevis, noen ganger flere uker før jeg er til meg selv igjen. På det værste kjenner jeg ikke engang igjen Chris og aner ikke mitt eget navn.

Men selv om de fleste burde forstå at anfall er en påkjenning, tenker kanskje mange ikke på at medisinen epileptikere får er benzodiazepiner, som har som bivirkning at den gjør deg innmari trøtt. Jeg tar en dose når jeg står opp og en når jeg legger meg, noe jeg har gjort daglig i årevis.

Så værsåsnill folkens, ikke kontakt en person som er syk og kommenter ting som; "Jeg kjenner andre med epilepsi, de funker helt fint. Hvorfor er det så mye værre med deg lissom?" Ikke alles sykdom er like!

Og til dere som syns min sykdom virker overdrevent ille; Jeg kan LOVE dere at det finnes epileptikere med værre tilstand enn meg!

Fasit på å være pårørende

Mange har nok fått med seg tv2 serien om "Petter uteligger", en dokuentarserie som skildret uteliggermiljøet i Oslo. Petter Nyquist laget også senere flere oppfølgerserier, blandt annet; "Petter uteligger: De pårørende" som bestod av 2 episoder.

I den ene episoden fikk vi møte Gro Anita og hennes foreldre Tove og Svein. Og i den andre episoden fikk vi møte Jonathan og hans foreldre Mette og Audun. Gro Anita og Jonathans rusproblemer og livssituasjon tærer såklart på foreldrene til begge to, men alle foreldrene ønsker å være der og prøve å hjelpe barna sine så godt de klarer.

Det jeg reagerte så innmari sterkt på, var når foreldrene til Gro Anita oppsøkte LMS - Organisasjon av og for pårørende av rusavhengige. 

Jeg forstår såklart at man som pårørende ikke burde brenne seg totalt ut og ødelegge sitt eget liv ved å prøve å hjelpe den pårørende! Men da de kom inn der og forklarte sin situasjon, følte jeg at de omtrent møtte en fasit på hvordan det er å være pårørende. Og alles situasjon er da slettes ikke lik.

Det var blandt annet viktig å skru av telefonen på nettene, påpekte han ene konsulenten de møtte. Og som moren til Gro Anita påpekte; Ja, det er kanskje det rette for mange, men hadde de gjort det tidligere hadde kanskje ikke datteren deres levd i dag!

Alles situasjon er forskjellige, det som funker kjempebra for noen - kan være direkte skadelig for andres situasjon. Og jeg syns det var helt feil at man ble møtt med en slags fasit" på hvordan det er å være pårørende! Om de syns det er viktigere å ha telefonen på om nettene og kanskje redde datterens liv, enn å slå den av, sove godt og kanskje leve med å ha mistet datteren sin - da er det rett for de!

Benzodiazepiner

Har jo hatt epilepsi siden 2010 og gått på forskjellige epilepsi-medisiner, alle benzodiazepiner. Har visst om at dette stoffet ikke er bra for hverken kropp eller sinn, så tidligere i dag søkte jeg opp mer informasjon på internett, så jeg fikk lese om hva dette stoffet faktisk gjør med kroppen og hjernen.

Her er et uttdrag fra hva jeg fant på wikipedia:

Benzodiazepiner er en gruppe kjemisk beslektede psykotrope medikamenter med potente antiepileptiske, angstdempende, muskelavslappende, anestetiske, respirasjonsdempende og søvninduserende virkninger.
De medisinske indikasjonene er først og fremst epilepsianfall, akutt angst og forbigående søvnproblemer.
Langvarig bruk anbefales ikke, da benzodiazepiner er sterkt vanedannende/avhengighetsskapende. Benzodiazepiner misbrukes i stor utstrekning som rusmiddel, og mange pasienter med kroniske angstplager har blitt avhengige av benzodiazepiner og endt opp med et misbruksproblem. Derfor er de fleste leger generelt sett veldig forsiktig med å skrive ut disse type medikamenter. 

Benzodiazepin-Abstinens: 

Psykologiske symptomer: 

- Rastløshet
- Søvnløshet, mareritt, andre søvnforstyrrelser
- Økt angst, panikkangst
- Agorafobi, sosial angst
- Perseptuell forvrengning
- Depersonalisering og derealisering
- Hallusinasjoner
- Depresjon
- Vrangforestillinger
- Paranoia
- Paranoide tanker
- Raseri, aggression, irritabilitet
- Nedsatt hukommelse og konsentrasjon
- Påtrengende minner 

Fysiske symptomer:

- Hodepine
- Smerter/stivhet (ledd, rygg, nakke, tenner, kjeve)
- Kribling og nummenhet i f.eks fingre, tær, føtter, ben, armer og hender
- Svakhetsfølelse
- Utmattelse, influensa-lignende symptomer
- Muskelrykninger, muskelreflekser, «ticks», «eletriske sjokk».
- Tremor (skjelvinger)
- Svimmelhet, ørhet, dårlig balanse
- Uklart/dobbel-syn, såre eller tørre øyne
- Tinnitus (piping i øret)
- Hypersensitivitet - (lys, lyd, berøring, smak, lukt)
- Gastrointestinalt - (kvalme, oppkast, diare)
- Forstoppelse, diarè, smerte, vanskelig å svelge
- Endring i appetitt og vekt
- Munntørrhet, metallisk smak, uvanlig lukt
- Rødming, svetting
- Hyperventilering
- Vanskeligheter med urinering og menstruering
- Kløe, utslett

Bivirkningene er blant annet søvnighet, nedsatt hukommelse og svekket læring. Benzodiazepiner kan indusere hukommelsestap.

Dette kan da neppe være trygt å la folk gå på daglig i årevis??? Ble helt skremt jeg!

En tung helg

Takk til dere som brydde dere nok om meg til å faktisk redde livet mitt i helgen! Jeg er dere evig takknemlig! 💗

Men til deg som hadde ringt politiet og anmeldt meg for å være voldelig og farlig; Dette skal jeg huske...

Var dypt deprimert på lørdagskvelden. Faretruende nær å ikke se noen annen utvei enn å gi opp. Skrev; "Dette er rett og slett for mye for meg. Jeg orker ikke en natt til. Unnskyld!"

Så ambulansen og politiet kom på døra.

Men politiet burde alldeles ikke møte en deprimert og suicidal person på den måten! Kom og dro meg ut, stengte Chris inne i leiligheten og nektet å innformere han om hva som foregikk. Mens de slang meg i bakken og deretter la meg i remmer på båre. Så ble jeg kjørt inn på politistasjonen og de truet med glattcelle. Jeg fikk anfall etter anfall, men de angrep hver gang for de tok meg som agressiv. Prøvde å forklare at det var anfall.

Faretruende hvor lite de kan om epilepsi i dette landet! Fikk anfall etter anfall og de tolket hvert anfall som agressjon, de det ble røffere og røffere håndtering. Er full av blodutredelser, blåmerker og sår.

Selv inne på psyk. fikk jeg ikke medisiner ved anfall. "Du laget sånne søte lyder når du lå å sov."

Klarte å søle vann på meg selv og ene miljøarbeireden inne på psyk også når jeg hadde anfall, han slo meg i sia og slang meg i bakken og mente jeg var agressiv. Man skal da virkelig ikke slå folk mens de har et epilepsianfall og deretter slenge dem i bakken!

Dette kunne fort kostet et liv.

Jeg har mer enn nok problemer i livet mitt. Jeg trenger ikke "venner" som ringer politiet på meg.

Fikk flere anfall i går mens de hold på og 3-4 anfall i natt mens jeg sov (etter vaktens beskrivelse av lydene jeg lagde). Og null mesisin, for de nekta å tro det var anfall. De mente visst at alle epilepsianfall var GTK. Skummelt med sykehus som ikke vet hva epilepsi er.

Folk som kjenner meg vet da at jeg ikke er voldelig mot andre!!!

Jeg satt med mentalitet som en 10 åring og syns Harry Potter og Narnia var for skummelt, og satt med totten i munnen og bamsen i hånda. Også begandler de meg slik! Hele meg er full av sår og blåmerker

Trengte virkelig ikke å bli behandla som et sinna dyr.

Men damen der var snill og skjønte at jeg trengte bare en varm klem og en god prat
Man burde ikke møte psykisk ustabile folk med vold, bedre med kjærlighet.
Kjærlighet er best og viktigst!

Chris var helt knust og panisk i går stakkar, for han skjønte jo ikke en dritt når politiet plutselig var her og sperret døra så han ikke fikk åpnet. Og ringte broren sin for litt støtte, men broren gadd ikke engang å komme.

Mange slettes nå
Ønsker bare positive energier i livet mitt.

Det varmet virkelig at så mange brydde seg!
Men de bør vite til neste gang at å ringe politiet å juge ikke er rette tingen å gjøre.

Tusen takk for omtanken  Det går bedre nå, sola begynner å glimte frem igjen fra skyene.

Alt på en gang

Fyttikatta for en påske! Først tre dager med anfall, nesten null søvn og intens angst.

Så tenkte jeg vi kanskje kunne dra en liten tur til byen å ta en kaffe, så vi dro til byen for å prøve å slappe av litt. Det funka motsatt.

Da vi kom til byen merka vi at Chris ikke hadde nøklene da vi gikk av bussen! Så litt senere hadde jeg mista telefonen! Jeg ringte helt frustrert til vkt og en snill person hadde funnet telefonen min på narvesen og levert den inn. Men Chris sine nøkler er fortsatt vekk... Vi fikk mer og mer panikk og når vi kom tilbake hit til låst dør knakk jeg sammen. Flaut! Var sånn borte bed besinstasjonen og (vi spurte der tilfelle vi hadde mista de på veien). Den utrolig snille jenta som jobbet der var kjempe snill og da jeg forklarte situasjonen og at jeg var farlig nær et anfall, fikk vi sitte der og ta gratis kaffe og greier mens vi ringte huseieren. Han som er så sinna på oss pga. 3 manglende husleier.... Og nå måtte han komme å låse opp. Huff...

Christopher knakk sammen utafor døra her han og.. Ikke ofte jeg ser han gråte, han satt med hodet fortvilt i hendene og jeg fikk så vondt av han! Han som ikke ville til byen engang. Også overtaler jeg han for å slappe av også skjer dette... Ville rekke Babels så han kunne sette seg ned å a en deilig latte, men neida.

Jeg syns det er så flaut når jeg begynner å få panikk sånn ute, begynner å gråte og hikste når jeg snakker og blir svimmel, for jeg klarer ikke trekke pusten.
Og i tillegg har jeg kommet hjem til en melding på face: Jeg så deg på bensinstasjonen. Fra en jeg aldri har treffi irl. En fra twitter gjengen. Nice timing. Alt på en gang.

"- Hva jobber du med?"

Vet du hva jeg hater mest med å chatte på internett?
Et av de første spørsmålene som nesten alltid kommer.

"- Hva jobber du med?"

Jeg blir alltid kvalm og stresset når det spørsmålet kommer. Å svare at jeg ikke jobber, men at jeg er ufør, er egentlig ikke noe stress. Men når man sier man er ufør, kommer nesten alltid spørsmålet; Hvorfor? Hadde svaret på dette vært et kjapt og enkelt svar, hadde det nok ikke vært så veldig stress. Derfor svarer jeg stort sett at jeg er ufør pga. epilepsien.

Men dette er ikke helt sant. Jeg fikk epilepsi i 2010, men var uføretygdet lenge før det.

Grunnen til at jeg ikke jobber er PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Grunnen til at jeg sliter med å svare det, er at folk nesten alltid ønsker nok et svar på hvorfor.

Og ærlig talt!

Posttraumatisk stresslidelse er en alvorlig angstlidelse som oppstår etter et traume! Så når noen sier de sliter med PTSD er det mer enn svar nok! Å spørre om grunnen til at man sliter med det, er privat!

Øye for øye-mentaliteten

De fleste har vel fått med seg at det er en stadig økning i nyheter som omhandler ting som voldtekter, drap, krig og terror. Det siste året har det også #metoo blitt en populær hashtag og på sosiale medier diskuteres såklart alle disse temaene daglig.

Det som overasker meg mest er "øye for øye"-kommentarene folk kommer med!

"Fy faen, voldtektsmannen fortjener å voldtas i ræva med en kaktus, så får han føle hvordan det er!"

"Drapsmannen fortjener å tortureres på det groveste, før han får et skudd i skallen!"

Disse reaksjonene og responsene til folk skremmer meg. Å ta igjen med samme mynt, ville jo ikke ha gjort disse personene til noe bedre enn gjerningsmannen! Om jeg hadde straffet en drapsmann ved å drepe vedkommende, så hadde jo ikke jeg vært noe bedre selv, for da hadde jo jeg også drept noen.

Jeg syns Mahatma Ghandi fikk godt fram hva jeg mener om øye for øye- mentaliteten;

Godt nyttår!

Håper virkelig starten på det nye året blir bedre enn slutten av det forrige. Hadde masse anfall i Desember og i romjula gikk jeg i en slags merkelig "psykose-lignende tilstand" etter flere anfall etter hverandre.

Det siste jeg husker fra før anfallene, var at jeg lå ute i stua på sofaen og hvilte. Neste jeg husker er at jeg ligger inne på soverommet på senga og Christopher står i dørkarmen og sier at jeg har hatt anfall. Neste jeg husker er at jeg våkner opp nede på gulvet mellom senga og nattbordet, antar jeg har hatt et nytt anfall igjen siden jeg ikke merket at jeg datt ned fra senga. Hadde også et digert sår på nesa, Chris trodde den var knekt med en gang, men hevelsen gikk heldigvis ned og nå er det bare et sår der. Heldigvis ikke knekt.

Men fra jeg våknet nede på gulvet husker jeg masse rare minner fra jeg var liten. Urovekkende liten...

Og jeg kunne ikke prate på kjempe lenge heller etter at jeg hadde hatt anfall. Må fortsatt spørre om hva mye heter og sånn, men Chris ler heldigvis ikke av meg.

Var veldig synd med timinga da, husker såvidt nyttårsaften. Virker som immunforsvaret svekkes når jeg har hatt anfall, så blir veldig ofte syk. Fikk skikkelig høy feber og hosta som en gal. Men nå begynner det heldigvis å bli litt bedre.