Dette er en bok av Astrid Lindgren og ble skrevet i 1959, og har nok muligens forsvinnet litt blandt andre sukksesser som Pippi, Emil og Karlson på taket. Det er en av de nydeligste barnebøkene jeg har lest og består av en tittelnovelle og flere enkeltstående historier, men alle har den samme, vemodige, ettertenksomme tonen.
Boka (og tittelnovellen) handler om to fattige søsken, Mathias og Anna, som mister foreldrene sine og må flytte til bonden i Myra og arbeide hardt for han. Tilværelsen deres er fæl og de går konstant rundt sultne og kalde. En dag på vei hjem fra skolen, mens sulten og kulda biter, begynner de å rømme fra sitt miserable liv ved å drømme seg til et bedre sted. Det er da porten til Sunnaneng åpner seg. Der er det evig vår, glade barn og Mor som har mat og omsorg nok til alle. Men de blir fortalt at porten ikke må lukkes, for da kan den aldri åpnes igjen.
I takt med at tilværelsen blir værre og værre for de små, drømmer de seg mer og mer bort, helt til de en aller siste gang går inn i Sunnaneng og bestemmer seg for å lukke porten innenfra, slik at de kan bli i det evige Sunnaneng for alltid.
Barn som hører historien, vil kanskje glede seg over at de fikk det bedre, og at historien derfor på den måten får en lykkelig slutt. Men mange barn vil også se det fra utsiden og forstå at de døde. Virkelig en bok som utfordrer fantasien.
Og sist men ikke minst; denne historien viser virkelig fram det utrolige spennet som er i forfattarskapet til Astrid Lindgren, ingen tema for store, ingen for små. Selv et så vanskelig tema som barn og død får hun til å formidle med varme og håp. Astrid Lindgren var tidlig ute med å skrive om et så vanskelig tema. Det er vanskelig i dag, og enda vanskeligere måtte det ha vært for over femti år siden da boken ble skrevet. Denne boka er en skatt, og jeg anbefaler den på det sterkeste, både for barn og voksne!
5 av 5 stjerner!
