Det har gått 3 år, 7 mnd,12 dager og 10 timer. Det er 1320 dager det...
Sitter og kikker på bilder av gullet mitt, mens tårene triller ukontrollerbart. Ser nesten ikke skjermen gjennom det tåkete blikket. Skulle ønske det ikke gjorde så ufattelig vondt! Jeg sitter og ser på bilder av henne sammen med "familien sin", og jeg kjenner at det knyter seg i brystet. Jeg vet at hun har det bedre der! Jeg vet at de er flinkere enn meg, kan mer enn meg og har bedre råd enn meg. Men jeg elsker henne!! Så mye at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal klare å stå på sidelinjen. Det er så ufattelig tungt å tenke på alt jeg går glipp av. Jeg vet ikke hva hun gjorde i dag. Ikke i går heller. Jeg vet ikke hvem hun leker mest med i barnehagen om dagen. Heller ikke hva hun ikke liker å spise, eller hva favorittmaten er. Og jeg skal jo vite sånt! Jeg er jo mammaen hennes! Jeg får aldri trøstet henne når hun våkner av en dum drøm. Jeg får aldri tatt kveldsbadet med henne, aldri tatt på henne pysjen, aldri lage frokost til henne. Får ikke med meg alt det nye hun lærer og hva som opptar henne. Men det vondeste er ikke at jeg går glipp av alt! Men aat noen andre opplever det for meg.. Noen andre får oppleve gleden av å se det fantastisk blide ansiktet hennes når hun våkner om morgenen. Noen andre får sitte med henne på fanget etter en lang dag, og kose seg med barne-tv. Noen andre får tatt henne med i akebakken eller på stranda. Og det gjør så vondt! Og det er slitsomt å måtte leve nesten hver eneste dag med den intenst vonde følelsen at en del av meg mangler. Hjertet mitt mangler..
2 kommentarer:
Hei! Først vil jeg bare si at jeg forstår at du savner datteren din. Men håper virkelig for hennes del at du lar henne få være i det hjemmet hun har nå til hun blir stor. Jeg vil si at noe av det beste en forelder kan gjøre for barnet sitt er og passe på at hun/han får en stabil og fin barndom, uansett hvem de bor sammen med. Mange av de stakkars ungene som blir først flyttet til fosterhjem, så til foreldrene en periode, og så kanskje til et nytt fosterhjem igjen, kan få store problemer senere i livet nettopp på grunn av det. Dattera de vil nok takke deg når hun blir stor og forstår mer, hvis du lar henne få vokse opp hos den familien hun har bodd hos fra hun var liten. Skjønner at dette sikkert er kjempe vondt. Ønsker deg og datteren din alt godt, og lykke til videre.
Hei. Så klart hun skal få bo der fram til hun er stor, hun har jo bodd der i nesten hele livet sitt. Det er hjemmet hennes og familien hennes. Men det endrer ikke det faktummet at det gjør jævlig vondt!
Legg inn en kommentar