Epilepsi

Nå har jeg sliti med denne sykdommen i 7 år, men har aldri klart å skrive om det før nå...

I 2010 begynte jeg å få anfall og etter en MR-undersøkelse på sykehuset viste det seg at jeg hadde epilepsi. Den gang visste jeg svært lite om epilepsi. Jeg trodde det kun var at man mistet bevisstheten, falt ned og lå å ristet i noen minutter og etter det kom man til seg selv og alt var ok igjen. Slik ble ikke min opplevelse med denne jævlige sykdommen...

Jeg får som regel alltid anfallene mine om morgenen, inne i senga. Men selve anfallene er det mist skremmende med opplevelsen for min del. For noen ganger etter jeg har hatt anfall, så er jeg ikke tilstede oppe i hodet før det har gått alt fra noen timer til 2 uker. Jeg aner ikke hvem jeg selv er eller hva jeg heter. Jeg aner heller ikke hvem gubben er, men jeg antar som regel han skal være her, siden han oppfører seg så normalt. Ene gangen etter et anfall måtte jeg kontakte legevakta, noe jeg aldri kommer til å gjøre igjen! Damen spurte meg hva jeg het for noe og jeg forklarte at jeg hadde hatt anfall, så jeg var ikke sikker. Da lo hun av meg og sa hånlig; "Alle kan da navnet sitt!". Nei, alle kan faktisk ikke alltid det! Og dette er noe jeg syns hun som helsepersonell burde vite! Jeg fikk heldigvis tilslutt hjelp av 113, som var så snille at de sporet nummeret mitt og hjalp meg å finne ut navnet mitt. De hjalp meg også å finne ut hvem legen min var og be han om å kontakte meg. Kjempe god hjelp og en helt annen opplevelse enn med legevakta.

Denne gangen tok jeg også kontakt med en epilepsi-gruppe inne på facebook for å be om hjelp. Der inne var folk kjempe hjelpsomme! Var godt å snakke med folk som vet hva jeg prater om. Gruppen er såklart lukket og jeg deler ikke hva andre har skrevet, men her er hva jeg skrev da jeg virkelig trengte hjelp:

Meg:

Skulle hatt støttekontakt i den formen her... Da var dag 4 som barn i hodet i gang og jeg er så flau at jeg knekker sammen i gråt hvert 30. sekund nesten. Mannen min har gått og lagt seg, men jeg turte ikke. Redd for mørket og siden jeg ikke er helt meg selv i hodet gidder jeg ikke presse meg. Slapper heller av og sover på sofaen i dag. Men det er flaut å være meg selv inni hodet mitt :'(
Unnskyld hvis dette ble teit...
Jeg vil snakke med noen! Men jeg vet ikke åssen... Prøvde å få tak i psykologen, men jeg ringte sykehuset og spurte etter henne (jeg bare surrer på tlf) og i tillegg var klokka ti på seks. Åssen skal jeg få bestilt meg time i dag, og forklart at jeg trenger haste-time, når jeg ikke engang klarer å snakke vanlig i telefonen med noen? Og mannen min sover... :'(
Jeg orker nesten ikke dette mer... Har gråti nesten i ett strekk og minnene fra barndommen glir fra de gode, koselige minnene og over til de ekle, skumle nå som jeg er alene. Dette er rå-skummelt og jeg er redd! Og kanskje sulten, men jeg aner ikke. Også husker jeg ikke noen... Eneste jeg kom på, var psykologen. Men jeg vet ikke åssen jeg skal få tak i henne. Og om jeg får kontakt med henne; hva sier jeg..? Prøvde å ringe legevakta. Null hjelp... Dette var tydeligvis ikke noe å ringe legevakta med.... Faen, nå ble det ennå flauere, for hu lo! Synd man får null hjelp når man trenger det her i landet - men takk til dere, dere ler aldri! Glemmer å ta medisinen også i denne formen :( Hadde glemt kveldsmedisinen i går, så jeg først nå. Nå gir jeg opp.... Ingen kan hjelpe meg og alle ber meg bare ringe fastlegen... Jeg vet ikke hva jeg skal si engang! Såvidt jeg husker infoen min når jeg ringer... Null hjelp å få, hverken av venner, familie eller legevakta :( Og nå begynner skumle tanker om selvskading å komme.

En stund senere:

Tusen takk alle dere vakre sjeler. Det går heldigvis bedre nå, takk :) Klarte tilslutt å sovne på sofaen og har fått sovet litt. Da jeg våknet var jeg mye bedre. Dette var skummelt, var redd jeg skulle bli værende 10 år i hodet jeg =/

Noe som kan være ganske komplisert er å få i meg epilepsi-medisinen etter anfall. For hvis jeg er i en tilstand hvor jeg ikke kjenner igjen mannen min, så blir jeg såklart redd når en "fremmed mann" kommer bort til meg og skal få meg til å svelge en pille jeg ikke vet hva er. Da blir jeg redd og ene gangen tror jeg at jeg beit han i fingeren =/

Denne sykdommen er sykt vanskelig for meg å snakke om, for jeg skammer meg skikkelig! Og det jeg skammer meg aller mest over er at jeg ofte tisser i senga etter anfall... Jeg vet det er vanlig at det  ofte skjer, men jeg klarer likevel ikke la vær å skamme meg kjempe masse. Hver gang jeg merker at det har skjedd, knekker jeg totalt sammen og begynner å gråte.

Det er fryktelig skummelt å våkne opp i noe som føles som en slags horror-psykose. Sist fikk ikke Chris gitt meg medisinen jeg skal ha under anfall, så jeg var helt borte vekk oppe i hodet etter anfallet. Jeg husker bare bittesmå glimt i feil rekkefølge av hvordan de skjedde og jeg oppfattet såklart opplevelsen totalt annerledes enn den virkelig var, men det var første gang jeg har vært redd jeg kunne ha skadet både meg selv og andre. Jeg har tydeligvis klart å tenne på søplebøtta ute i stua, aner ikke hva jeg har gjort, men det neste jeg husker er at jeg heller hele søplebøtta i toalettet – mens den er i full fyr. Og i tillegg prøver jeg å trekke ned et toalett fullt av brennende søppel. Det neste jeg husker er at jeg kommer ut i stua og ikke fatter hvorfor hele leiligheten er full av røyk. Chris har i etterkant fortalt meg at jeg av en eller annen grunn insisterte på at jeg skulle ned trappa og ut, uten klær, noe han prøvde å stoppe meg i. Men jeg oppfattet ikke noe av dette i det hele tatt. Det eneste jeg fikk med meg er at jeg trodde Chris angrep meg fordi jeg ville ut av soverommet. Og da ble jeg såklart redd! Jeg husker bare et bittelite glimt av dette. Husker at han prøvde alt han kunne å holde meg fast mens jeg gjorde alt jeg kunne for å komme løs. Jeg hadde til og med lugget av han en diger klump med hår! Huff... Alt han prøvde på var å holde meg trygg etter anfallet og det eneste jeg oppfatter av situasjonen er at jeg tror han angriper meg. Etter noen timer med vimsing, kom jeg endelig til meg selv og mistenkte fort at jeg hadde hatt en anfall på grunn av den dundrende hodepinen. Men jeg kunne ikke fatte hvorfor hele leiligheten var full av vann og røyk. Jeg trodde de små glimtene jeg husket var fra en drøm. Chris fortalte meg hva som hadde skjedd og jeg knakk helt sammen... Tenk hvor galt det kunne ha gått! Jeg kunne ha skadet oss skikkelig! Jeg kunne ha brent ned hele huset og drept oss begge!

Jeg hater å skamme meg så innmari over å ha epilepsi... Men når man ender opp som et lite barn i hodet omtrent annenhver måned, er det vanskelig å ikke gjøre det. Jeg prøver å se fremover og å virkelig jobbe med å akseptere at jeg er syk og ikke skamme meg. Men det er vanskelig...

Netthets

Så noen innlegg på tv2 sine nettsider fra deres nettserie "Haterne", hvor offentlige personer konfronterer de som har hetset dem på nett. Jeg er jo selv kjent med netthets etter mine år som "Pamis" på nettsiden Nakenprat og som nakenmodell. Det tok ikke lange stunden etter første bildeserien min var publisert, før hetsen startet. Stygge og sjikanerende kommentarer ramlet inn, men det mest ubehagelige var nok innboksmeldingene som inneholdt drapstrusler og trusler om voldtekt. Jeg klarer ikke fatte hvordan noen kan skrive ting som: "Håper du blir gruppevoldtatt av muslimer din jævla hore. Bare vent, snart vil du oppleve det, hehe!". Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke følte meg særlig trygg utendørs i ukene etterpå...

Fatter virkelig ikke disse "haterne" at det sitter et ekte menneske i andre enden av disse kommentarene og meldingene? Internett består ikke av bots overalt, det er ekte mennesker. Personer som ytrer seg offentlig eller legger ut bilder av seg selv på internett er ekte mennesker! Som føler smerte og frykt og som kan bli såret og redd av trusler og nedsettende kommentarer. Folk som slenger netthets må virkelig tenke seg om! Til trollene; Skam dere!!

Deviant Pamis

Det er jo dette som er den bloggen jeg anser som bloggen min. Men i en periode ønsket jeg å ha en lukket blogg i tillegg, så jeg kunne velge hvem som skulle ha tilgang til inleggene. Denne bloggen kalte jeg "Deviant Pamis". Etter kort tid slettet jeg den bloggen, men ville ta vare på det ene innlegget - så jeg poster det her.

Update

(Torsdag 28 mai 2015)

Mye som foregår om dagen. Ikke sånn fysisk lissom, sånn at jeg gjør mye om dagene. Men mye på gang oppe i hodet mitt. Psyken går vannvittig opp og ned fra dag til dag. Ene dagen er jeg kjempe happy og har merkelig mye energi. Dagen etter kan den vonde følelsen inni meg være tilbake og alt ser mørkt ut. Føler jeg straks er ved bristepunktet. Nå gir jeg straks opp...

Det å snakke om selvmordstanker er tydeligvis tabu. Alle blir sinna når jeg snakker om det. Jeg tar jo ikke opp temaet for å såre dem lissom, men for å kanskje få litt hjelp til å klare å se en annen utvei og kanskje noen positive ting med livet og legge noen fremtidsplaner. Men alle blir sinna... Så jeg har funnet ut at det er lurest å la vær å snakke om det. Selvskadinga også egentlig. Det hender jeg sprekker, men ikke så ofte. Ikke er det farlig heller, for jeg kutter ikke dypt - mest risp i mine øyne. Men problemet er jo at jeg ikke får sjult det for gubben og jeg ser det sårer han å se det... Men jeg sover jo naken fra før av og om jeg da plutselig begynner å sove med pysjbukse, så skjønner han jo at noe er galt (og sikkert hva også). Kutter fortsatt ikke på venstre armen da :) Tattooene hjalp. Littegranne synd jeg gikk over til høyre lår da, men det er hvertfall lettere å sjule. Utenom på stranda og sånt, men går jo ann å bruke shorts.

Utenom det skjelver jeg sykt mye om dagen og har synsforstyrrelser. Er redd hele tia nesten og skvetter av hver minste lille lyd. Mye luktforstyrrelser også, men det er jo epilepsien og ikke psyken.

Vanskelig å tenke også... Sliten... Mongo i hue pga anfall her om dagen. Og null støtte fra han jeg trenger det mest fra. Han sitter og stirrer inn i pc skjermen. Jeg vil helst prøve å ikke sitte å tenke - kanskje finne på noe isteden. Men neida. Og bestisen er fortsatt borte. Jeg vil etter...

Panfili

Får ganske ofte spørsmål om hva panfili er. Så derfor tenkte jeg å skrive et lite innlegg, hvor jeg prøver å forklare det så godt jeg kan (med litt hjelp fra Wikipedia). Fra Wikipedia:

Panfili eller panseksualitet er å tiltrekkes følelsesmessig og/eller seksuelt av en person uavhengig av vedkommendes biologiske kjønn eller dens kjønnsidentitet. Dette inkluderer også de personer som ikke faller innenfor den den duale kjønnstenkningen som bifili innebærer. Panfili beskrives noen ganger som egenskapen å kunne elske en person uavhengig av kjønn. Panfili kommer fra gresk pan som betyr «alle». Panfile tiltrekkes dog ikke av de utenfor sin egen art (dvs. andre dyr eller ting). Et panfilt menneske tiltrekkes altså av et annet menneske.

Å være panfil vil altså si å tiltrekkes følelsemessig eller seksuelt av en person uavhengig av vedkommendes biologiske kjønn eller kjønnsidentitet. Man forelsker seg i personligheten, uavhengig av personens kjønn eller legning. Så en panfil person kan tiltrekkes en person uansett om personen er jente, gutt, homofil, lesbisk, bi, transseksuell, crossdresser, kjønnsløs osv. osv (kunne fortsatt ganske lenge, hehe).

Nasjonal stolthet vs. rasisme?

Tidligere i dag postet jeg dette innlegget på facebook: 

Jeg pleier som regel å poste innleggene mine offentlig, men dette poster jeg privat (så kun vennelista får lest det). Jeg hadde heller IKKE tenkt å slenge meg på denne debatten om dagen, men etter jeg opplevde det jeg gjorde i dag, så klarte jeg faktisk ikke å tie still lenger!

Nå er jeg virkelig både lei meg og små-sinna! Dette bildet er fra en photoshoot 2012 (Fotograf: Anniken Valstad) og jeg har hatt det som profilbilde tidligere, uten at dette var noe problem for noen.

Og i går kveld byttet jeg tilbake til dette bildet som profilbilde på flere nettsider. Da braket helvete løs... I løpet av dagen i dag har jeg blitt skjellt ut, kalt rasist og mottatt direkte stygge og truende meldinger fra flere personer rundt om på nett. På grunn av smykket jeg har på meg...

Virkelig?? Det er en Torshammer! Og jeg bærer den med stolthet!! Det er lykkebringeren min! Eller, det var i det minste det. Fram til i dag...smile emoticon Eller, det var i det minste det. Fram til i dag...

Fra wikipedia:
"Torshammer var et smykkemotiv i merovingertiden og vikingtida, og blir fremdeles brukt som symbol og lykkebringer innen åsatru og som smykke."

Må jeg virkelig slette dette bildet for å ikke være rasist? Kan man ikke ha norrøne smykker lenger eller være stolt av landet sitt, uten å være rasist?

Fikk massevis av positive tilbakemeldinger og støtte fra folk som kjenner meg, noe jeg er utrolig glad for, men jeg turte aldri å poste innlegget offentlig. Der og da var jeg både såret og sinna, og etter litt livserfaring vet jeg at man ikke burde kommentere ting i sinne, vent heller til de sterkeste følelsene har lagt seg. Så derfor poster jeg heller et innlegg om det nå her på bloggen, så får folk heller mene det de vil om meg.

Først litt om meg: Jeg er unnfanget og oppvokst her i Norge av norske foreldre. Som lita ble jeg oppdratt kristent av mamma og hennes familie. Mormor og morfar var Jehovas vitner og tilhørte Frelsesarmeen, mens pappa og hans familie var mer åpne og hadde ikke noe direkte livssyn eller religion de fulgte. Men hele oppveksten min trodde jeg på Gud, mye fordi jeg hadde lært om Gud og Jesus av mamma og det gav meg en trygghet. En av de faste vuggesangene mine når jeg var liten var: "Kjære Gud jeg har det godt". Jeg lærte om de 10 bud. Jeg ble lært at søndagen var hviledagen. Jeg feiret påske, jul og andre kristne høytider. Jeg lærte at man giftet seg i kirken og man har også begravelse i kirken. Deretter legges man i kristen jord på kirkegården. Jeg leste det nye testamentet, som jeg fikk på skolen, noe som gav meg enda mer interesse for kristendommen - så jeg leste også en del fra gamle testamentet også. Historiene og religionen fortsatte å fascinere meg som ungdom, men jeg utviklet en større interesse for å finne min egen tro - for jeg følte ikke at kristendommen var noe for meg. Så jeg konfirmerte meg borgerlig i Humanetisk forbund.

I dag anser jeg min tro som "åpent livvsyn". Jeg har ikke en spesiell religion jeg følger, for i mine øyne er religioner menneskeskapte livssyn og historier. Jeg heller derfor mot vitenskapen. Men likevel føler jeg at jeg tror på "Gud". Overhodet ikke den kristne Guden, for i følge kristendommen så er mannen verdt mer enn kvinnen - og det nekter jeg plent å tro at Gud har sagt. I mine øyne, så mener jeg at om det finnes en Gud - så mener han/hun/det at ALT som lever er verdt like mye. I følge min personlige tro så mener Gud at om du er hvit, afrikaner, asiater, rik, fattig, heterofil, homofil, transseksuell, kristen, muslim, buddhist, jøde (jeg kunne fortsatt for evig) - uansett så er du verdt like mye!!

Så altså; jeg er norsk, oppdratt i et kristent land og kulturarven min inneholder blandt annet norrøn mytologi. Norrøn mytologi har fascinert meg siden jeg var ganske ung. Det begynte med at jeg hadde en venn som fortalte meg historier om gudene og etter det leste jeg videre selv. Tors hammer (Mjølner) ble i vikingtiden tiden (og tiden etter) brukt som et smykke som skulle bringe lykke. Da jeg fikk dette smykket ble jeg kjempe glad og brukte det lenge som min lykkebringer. Hadde smykket på meg både ute på gaten og på mange forskjellige bilder, uten at noen reagerte negativt. Jeg kunne bruke smykket, uten at folk automatisk trodde at jeg var hverken kristen eller rasist. De som kommenterte det sa som regel bare at det var et fint smykke. Noen få kommenterte at de digget at jeg hadde et norrønt smykke.

Men i går når jeg satt dette bildet som profilbilde igjen, så reagerte folk veldig! Fikk flere meldinger fra folk som mente at jeg burde skamme meg over å bære et så rasistisk smykke. Og at på grunn av at jeg bærte et norrønt symbole, så var jeg garantert en av de "hvitingene" som bare tenkte på meg selv og mine - og som mente at det var "Norge for nordmenn".

Er det virkelig blitt ssånn i dagens samfunn; at man ikke lenger kan gå med norrøne- eller kristne symdoler, uten å være rasist? Det må vel være lov å være stolt av landet sitt og av kulturarven sin, uten å bli stemplet som rasist? Min personlige mening er at alle må få lov å ha sin egen tro og sin egen religion, så lenge det ikke går ut over noen andre. Muslimer må få lov å tro på Allah, kristne må få lov å tro på Gud, buddhister må få lov å tro på Buddha, rastafariene må få lov å tro på Jah. Og om man ønsker å ikke ha noen religion, men heller et åpent livssyn - så syns jeg man skal ha lov til det.

Men selv om jeg ikke er religiøs, så er jeg oppdratt i et kristent land - med kristendommen som hovedreligion og med norrøn mytologi som en del av norsk kulturarv, så er jeg ikke rsist! Så klart det påvirker meg og er en del av meg, at jeg er oppdratt i et kristent land. Jeg markerer fortsatt jul og påske, selv om jeg ikke er kristen. Jeg feirer 17 mai! Og jeg syns det må være lov å være stolt av sin etnisitet, sitt land og sin kulturarv - uten å bli stemplet som rasist. Jeg er stolt over Norge med sine vakre fjell og dype daler. Jeg liker Kvikk-lunsj, slalom i fjellene,  turene på ski i påsken med kakao og appelsin. Jeg liker norsk kulturarv med den norrøne mytologien. Men jeg er da ingen rasist fordet!

Tattoos

Får av og til spørsmål om mine tattoos, så tenkte jeg likegodt kunne poste et innlegg og vise alle sammen. Har nå 8 stykker. Blir nok fler ;)

Dette er min aller første og er navnet på dattra mi. 

Dette er initialene til foreldrene mine (TA og ETC). De er begge døde og jeg tattoverte initialene dems bak i nakken for at de alltid skal våke over meg :)

Denne er tatt i Spania i fylla. En spansk okse midt bak på venstre legg:P

Dette er to orkidéer som er tatt på underarmen min, for at jeg ikke skal kutte der mer. Det funket, for jeg vil jo såklart ikke ødelegge tattoveringa. 

Det samme gjelder denne. Den er også tatt for at jeg ikke skal kutte meg der, men har også en dypere betydning. Det står: "Dia de Muertos" som er spansk for "De dødes dag" og er en årlig feiring i Mexico, hvor man feirer livene til de som ikke lenger er her.

Denne fikk jeg i utdrikningslaget mitt og er datoen jeg giftet meg. Det er nok lett den styggeste tattoveringen jeg noen gang har sett. Den skal fikses på!

Denne pegasusen tok jeg i Hellas på bryllupsreisen vår. 

Dette er den nyeste jeg har og det er en epilepsi-sløyfe med attitude ;)

Lenge siden sist

Nå er det sinnsykt lenge siden jeg blogget sist, hele 2 år! Mye har skjedd på de to årene kan man trygt si. Kan jo ta en kjapp oppdatering, hehe.

De siste seks årene har jeg fått anfall hver morgen etter at jeg har drikki meg full, men jeg skjønte aldri helt at det var alkoholen som hadde skylda (skapblond vettu) så jeg fortsatte å ta meg en fest i hytt og pine. På grunn av dette, så oppsøkte jeg etterhvert sykehuset for hjelp, men eneste de dessverre fant, var en svulst og en syste i hjernen min... Heldigvis så var ikke svulsten ondartet, men den vokste fort, så på grunn av dette kom den mest sannsynlig til å gi meg hjerneblødning snart og ta livet av meg, så de bestemte seg for å operere den ut. Så jeg ble lagt inn på riksen for operasjon og jeg håpet inderlig at det kanskje var den svulsten som forårsaket anfallene, men det var det dessverre ikke. Anfallene fortsatte.

Etterhvert kom anfallene så ofte at jeg måtte ta nye tester. Så jeg måtte oppsøke det teite sykehuset igjen. Etter noen nye tester, fant de etterhvert ut at det var epilepsi og de ga meg medisin for det. Så jeg har gått fra 3-4 gtk-anfall i uka (gtk anfall, er de man ligger og rister) til å bare ha de annahver mnd :) Har en del andre type anfall og en hel heug med bivirkninger fra medisinene da og det suger litt, men får vel lære meg å leve med det. Så lenge jeg slipper de skumle gtk-anfallene.

Utenom det, så har det faktisk ikke skjedd så mye spennende. Har dessverre vært mest opptatt med den dumme sykdommen og vært mye sliten på grunn av medisinene. Og siden jeg heller ikke kunne drikke mer enn max 2 øl, så var ikke å feste med venner heller noe alternativ mer. Da ble man med ett litt utafor "gjengen" og de fleste vennene forsvant.

Planen nå framover, er såklart å bli friskere og komme meg mer ut. Og plan nr. 2 er å komme oss nedover til Spania. Først på ferie, som vi er hvert år, men etterhvert var planen å flytte ned dit. Kanskje innen 1 år eller 2. Håper det går :)

Det var igrunn oppdateringa for denne gang ^^

Pamis

Brev fra ei lita jente til Gud

Fant denne på facebook og syns den var så fin at jeg ville dele den med dere:

***

Our 14-year-old dog Abbey died last month. The day after she passed away my 4-year-old daughter Meredith was crying and talking about how much she missed Abbey. She asked if we could write a letter to God so that when Abbey got to heaven, God would recognize her. I told her that I thought we could so, and she dictated these words:

Dear God,

Will you please take care of my dog? She died yesterday and is with you in heaven. I miss her very much. I am happy that you let me have her as my dog even though she got sick.

I hope you will play with her. She likes to swim and play with balls. I am sending a picture of her so when you see her you will know that she is my dog. I really miss her.

Love, Meredith

We put the letter in an envelope with a picture of Abbey and Meredith and addressed it to God/Heaven. We put our return address on it. Then Meredith pasted several stamps on the front of the envelope because she said it would take lots of stamps to get the letter all the way to heaven. That afternoon she dropped it into the letter box at the post office. A few days later, she asked if God had gotten the letter yet. I told her that I thought He had.

Yesterday, there was a package wrapped in gold paper on our front porch addressed, 'To Meredith' in an unfamiliar hand. Meredith opened it. Inside was a book by Mr. Rogers called, 'When a Pet Dies.' Taped to the inside front cover was the letter we had written to God in its opened envelope. On the opposite page was the picture of Abbey & Meredith and this note:

Dear Meredith,

Abbey arrived safely in heaven. Having the picture was a big help and I recognized her right away.

Abbey isn't sick anymore. Her spirit is here with me just like it stays in your heart. Abbey loved being your dog. Since we don't need our bodies in heaven, I don't have any pockets to keep your picture in so I am sending it back to you in this little book for you to keep and have something to remember Abbey by.

Thank you for the beautiful letter and thank your mother for helping you write it and sending it to me. What a wonderful mother you have. I picked her especially for you. I send my blessings every day and remember that I love you very much. By the way, I'm easy to find. I am wherever there is love.

Love, God

Beste søndagen på lenge :)

Hadde den mest perfekte og fantastiske dagen på lenge i går! Var med Gullet og gikk tur i skogen. Hællanussan så flink hun var, hørte på mamma, lekte så fint med pappa og vi tre kosa vettet av oss hehe. Var så innmari godt å se henne igjen, føles nesten som en kvart evighet mellom hver gang. Merker at hun utvikler seg mye fra gang til gang, har blitt så stor jente nå! ^^

Modellen til mamma'n sin det ;)

 Elsklingene mine :)

 Også måtte vi jo ha et lite familiebilde også :)

 Spikre med pappa er morro ^^

Eneste som er litt leit er den ufattelig tunge og tomme følelsen etter vi har vært med henne. Med en gang føles det som noe mangler... Hadde forventet at den følelsen kanskje ville blekne litt med tiden, men er stadig like tungt. Men absolutt verdt det, hvert eneste sekund! <3

Livet går videre :)

Nå er det lenge siden jeg har blogget. Siden sist har det skjedd ufattelig mye. Så mye variert at jeg ikke har klart å blogge om det. Kaoset etter 22.07, bryllupet vårt dagen etter og bryllupsreisen. Det var så vanskelig å finne gleder oppi sorgen, tankene var en helt annen plass.. Men nå vil jeg huske gleden! Så her er noen bilder fra bryllupet og bryllupsreisen :)

Engelen

Hun smiler seg gjennom dagen

og får ofte folk til å le.

Du synes kanskje hun er litt sær,

men ser ikke noe galt i det.

Hun lytter til det du sier

og vil helst være alles venn.

Hvis du ser det blinker en tåre

er den borte når hun snur seg igjen.

Trenger du hjelp til noe en gang

spør henne hun gjør seg flid.

Som en reddende engel flyr hun inn

når ingen andre har tid,

men rundt seg bygger hun en mur

der ingen slipper inn.

For ingen vet at om natten er

det tårer på en engels kinn...

(forfatter ukjent)

Jeg hater deg...

Den trykkede stemningen ligger fortsatt som et tynt teppe over landet. Noen få har sterke meninger de hyler ut, men folk flest mener sitt i stillhet eller i lav, respektfull diskusjon. "Han som ikke skal nevnes" er fortsatt i alles tanker, selv om mange forsøker å skyve han vekk. For øyeblikket føles det som om minnene etter fredag 22 juli aldri helt vil slippe taket. Og midt oppi alt dette har jeg en ekstrem skyldfølelse jeg ikke klarer å bli kvitt...

Fredag 22 var en forferdelig dag! Lørdagen var en forferdelig dag for de fleste. Jeg giftet meg...

Og jeg har sitti hver eneste kveld siden dette skjedde og prøvd å stenge det ute. For det gjør så ubeskrivelig vondt!! Jeg kjente ingen på Utøya, men likevel kjennes det ut som om jeg gjorde det. Det føles ut som om vennene mine døde der ute... Og selv oppi all denne smerten jeg føler, så skriker en stemme inni meg: "Takket være "han som ikke skal nevnes" så husker ingen bryllupsdagen din, alle vil glemme den!". Og det gjør meg sinna, trist og ikke minst skamfull over at jeg tenker på meg selv oppi alt dette.

Nå har det gått 8 dager. Jeg har grått meg i søvn 8 av de kveldene og våknet etter en tung natt med mareritt 8 av morgenene. Og likevel klarer jeg ikke få grått ut hatet! Hatet over den mannen som ødela sommeren 2011. Mannen som ødela tryggheten vi så lenge har fryktet skulle forsvinne. Mannen som ødela bryllupet mitt...

3 days left!

I dag har vi vært en tur og kikka etter symbolske gifteringer. Vi fant ut at vi heller beholder forlovelsesringene som gifteringer, de er flotte og i hvitt gull. Men som symbolsk for dagen, kjøpte vi to ringer i blodstein. Dama i butikken sa fra at man måtte være veldig forsiktig med slike steinringer, for om man mistet dem i bakken eller slo hånda litt hardt borti noe, så går de i stykker. Hvor lenge tror du jeg hadde min ring? Ca. 5 minutter ^^ Rett oppi gata fra gullsmeden, skulle jeg ta den opp og vise den fram, mista den i bakken og den gikk i mange småbiter. I'm so frekin' lucky ^^

Two Ethical Questions

Read the questions, answer in your head, and then (when you have answered both questions for yourself) look at the additional information on the bottom. Do not read that first, or this whole thing will lose its point.

QUESTION#1:
If you knew a woman who was pregnant, who had 8 kids already, three who were deaf, two who were blind, one mentally retarded, and she had syphilis; would you recommend that she have an abortion?

QUESTION#2:
It is time to elect the world leader, and your vote counts.
Here are the facts about the three leading candidates:

Candidate A:
Associates with crooked politicians, and consults with astrologers. He's had two mistresses. He also chain smokes and drinks 8 to 10 martinis a day.
Candidate B:
He was kicked out of office twice, sleeps until noon, used opium in college and drinks a quart of whisky every evening.
Candidate C:
He is a decorated war hero. He's a vegetarian, doesn't smoke, drinks an occasional beer and hasn't had any extramarital affairs.

Which of these candidates would be your choice?
Decide first, no peeking, then scroll down for the answer.

Well, here's the additional information:

Candidate A is Franklin D. Roosevelt.
Candidate B is Winston Churchill.
Candidate C is Adolph Hitler.

And by the way:
Answer to the abortion question -
If you said yes, you just killed Beethoven.

6 days to go

Da var snart helgen over, den siste helgen som ugift. Siste helgen som frøken Andersen. Merkelig å tenke på at jeg om 1 uke er noens kone. Og at jeg har en mann. Jeg venner meg vel til det etterhvert håper jeg, når det første sjokket etter å pluselig være "fru" har lagt seg :P

Det er fortsatt ganske mye som ikke er klart heller. Såpass mye at vi faktisk burde avlyse hele greia i mine øyne. Men jeg har heldigvis en meget positiv brudgom som sverger at alt vil bli i skjønneste orden, så da prøver jeg så hardt jeg kan å puste med magen og la ting skje som de skjer. 

At prøvningsattesten for vielsen ennå ikke har kommet, er en smule bekymringsverdig da. At cateringen fortsatt er usikker er også en smule skummelt. Samme med at alkoholen skal kjøpes inn først denne uka, men om cateringen ikke order seg er det kanskje liten vits med alkohol. Og om ikke prøvningsattesten kommer, trenger vi ikke ha noen fest i det hele tatt, for da får vi jo ikke gifta oss en gang.

Brudekjolen er heller ikke ferdig, den er spretta opp og ikke sydd sammen ennå. Spooky o.O

Tur til Hirtshals

På søndagen satt jeg og hadde så sinnsykt lyst til å reise en plass, så vi leita etter billigste reisen vi kunne finne på nett. Det viste seg og være en dagstur til Hirtshals i Danmark, så på tirsdag morgen klokken 05:00 sto vi opp og satte kursen mot Larvik. Båten hadde avreise klokken 08:00 og turen gikk egentlig ganske fort - men koltbordet skulle vi latt være å spise =/ Det smakte pjuk! Og jeg er slettes ikke kresen når det kommer til eggerøre og sånne buffé-retter, men det skal da ikke smake surt?! Vi fikk hvertfall kost oss med kaffe og en liten tur rundt og kikke på båten. 

"Ute" på røykeplassen, mongofaces ^^

 Gatelangs mann bakfra :P

 Gatelangs dame forfra :P

 Og på skrå :P

 Hundeskilt ftw!! ^^

I tillegg hadde vi jo egentlig planer om å besøke akvariet i Hirtshals, men ble møtt av en sur gammel dansk kjærring som muggent kunne fortelle oss at vi var for sent ute, det stengte nemlig om en time og det tok flere timer å gå gjennom hele. Noen kort tur var slettes ikke mulig. Så vi måtte jo pent finne på noe annet å gjøre i steden. Men vi fikk både besøkt en koselig restaurant på brygga i Hirtshals, tatt en tur på stranda og tatt tog til fler like kjedelige nabobyer.

Better luck next time? :P

Tara Lynn er H&Ms nye badetøysmodell

Amerikanske Tara Lynn er en av verdens mest kjente plus size modeller og nå er den naturlige skjønnheten blitt H&Ms nye badetøysmodell for BiB (Big is Beautiful). Endelig noe annet enn de radmagre jentene som får alle andre til å se ut som elefanter i forhold ;)

Værsågod, her er hvertfall bildene! Enjoy :)

Gal, eller bare forut for sin tid?!

Bloggforfatteren bak "unfiltered perception", Gunnar R. Tjomlid skrev tidligere i dag et innlegg om han kalte "Nutcase", som fikk meg til å bli sittende og tenke litt. Det handlet om en gal russer, som var hellig overbevist om at han var styrt av en annen galakse.

For lenge siden ble man jo stemplet som gal om man mente jorda var rundt også. Eller om man mente det fantes galakser utenfor vår egen. Man var altså da ansett som "gal" kun fordi de visste noe vi andre ikke visste, de visste det bare mye tidligere. Og nå som vi også vet det, ser vi jo at de ikke var gale likevel.

Det får meg til å tenke... Hva om mange av de man i dag tror er gale - egentlig ikke er det? Det er bare vi andre som ikke har forstått at de de sier stemmer ennå?!

Teite lover og regler i USA

For noen dager siden satt jeg og sjekket ut et prosjekt laget av en gruppe studenter ved høyskolen i Østfold, hvor de blandt annet hadde samlet opp en liste med ganske merkelige og morsomme lover i USA. En del av de var rett og slett så teite, at jeg ikke klarer å se for meg hva som engang startet lovforslaget. Som f.eks. den aller nederste i dette innlegget, det er uten tvil en av de merkeligste lovene jeg noen gang har hørt om!

Sitat:

"De forskjellige statene er kjent for å ha rare og unødvendige lover og regler. De har for eksempel fastsatte regler om seksuelle handlinger og lignende. Ganske nylig ble det lovbestemt at ingen menn kan tvinge seg til sex med kona, det gjelder i alle delstatene. De har også strenge regler om å kaste søppel. Kaster du for eksempel søppel ut av en bil, kan man få 5000 kroner i bot."

Andre eksempler:

I Alaska er det ulovlig for et barn å lage en snømann som er høyere enn seg selv på skolens område.

I Arizona er det i strid mot loven å nekte noen å få et glass vann. 

I Tucson er det ulovlig for kvinner å ha på seg bukser. 

I Globe er det ikke lov til å spille kort med en innfødt amerikaner i gatene.

I Arkansas har en mann bare lov til å banke kona si én gang i måneden. 

Det er ikke lov for en hund å bjeffe etter klokka 18.00, i Little Rock.

I Los Angeles i California, er det forbudt å rope til en som vitner i retten. 

Generelt i California er det ikke lov til å sette ut en musefelle om man ikke har jaktkort.

I Connecticut er det ulovlig å krysse gata på hendene.

I Illinois er det er forbudt å kjøre en bil uten ratt.

I Oblong er det straffbart å elske under jakt, og å gå på fisketur på bryllupsdagen. 

Det er ulovlig å gi en tent sigar til en katt, hund eller annet kjæledyr. 

Alle ungkarer skal kalles master og ikke mister når de blir tilsnakket av deres kvinnelige følge.

I Nebraska har ingen par lov til å sove nakne i sengen sammen, selv om de er gift.

I Ohio er det forbudt for kvinner å gå med sko av imitert lær. 

Ohio har ikke kyst i det hele tatt, men det er forbudt å fiske etter hvaler på søndager.

I Vest Virginia er det ikke lov for et barn som lukter av løk å gå på skolen.

I Tremonton i Utah, er det ikke lov for en kvinne og en mann  å ha sex i en ambulanse i fart.

I New Mexico kan du risikere å få en bot på 90 dollar om du fyrer av en atombombe.

I Helena kan ikke en kvinne danse på bordet i en bar eller saloon, hvis hun har mindre enn 4,5 kg tøy på seg.

I Boston er det forbudt å ta et bad uten legeerklæring.

Lovgivningen i Kansas forbyr harer å skyte fra en motorbåt.

Vil du sjekke ut siden, finner du den HER!

Brev fra en barnemunn

Han sitter så stolt i sengen og skriver ned tanker og ord,

og hvordan han ser på verden, og hva han vil bli når han blir stor.
Han tegner litt i hjørnet, og lager en fin krusedull.
Han vet at pappa vil smile, han elsker alt slikt tull.

Små føtter treffer gulvet, og han lister seg stille ned.
Han hoppet over planken han visste knirket litt i sted,
og som kvikke barneben kan, løp han ned en trapp,
og la igjen brevet på plassen der pappa alltid satt.

Så lister han seg opp igjen med smilet om sin munn,
og vet at pappa blir veldig glad om bare en liten stund.
Og under dynen kryper han, med forventninger og håp,
om at pappa skal bli ekstra glad når gutten igjen står opp.

På kjøkkenet står gutten så beundringsfull og fin.
Han stod opp ekstra tidlig, da solen igjen skjøt inn.
Og med bustet hår og øyne, som nettopp var stått opp,
ser han pappa sitte på plassen med sin første kaffekopp.

”Pappa, har du sett det?” sier gutten etter hvert,
men faren enser ikke stort, han avviser gutten tvert.
Han er begravd i egne tanker, mens han leser en avis.
Guttens brev har han ikke sett, det ligger begravd i tidsfordriv.

Gutten er ikke gammel, han er bare fire år.
Men selv om han er liten, er det mye han forstår.
At pappa ikke ser han, det forstår han godt,
og tårene triller fort da brevet til slutt dukker opp.

Det var lagt i søppelkassen, og gutten tar det med.
Han står og ser på faren sin som fortsatt titter ned.
Begravd i ord om verden, ord som barnet ikke forstår.
Han kjenner bare smerten av nye, skapte sår.

”Hvorfor kastet du brevet mitt?”, sier gutten så til slutt.
Faren titter opp og ser en gråtkvalt liten gutt.
Han ser på arket fult av farger, det som gutten kaller ord,
og ser at sorgen i barnets øyne er smertefull og stor.

”Jeg hadde skrevet et brev til deg pappa, om hva jeg vil bli når jeg blir stor.
Det står her på arket, se så mange ord!”
Og gutten peker på strekene, både grønne, blå og rød,
og fortalte pappaen sin hva hvert eneste tegn betød.

”Det står nemlig pappa, at jeg vil bli som en jeg kjenner.
Jeg vil ha en morsom jobb og veldig mange venner.
Jeg vil kjøre store biler, og jeg vil reise mye rundt.
Og aldri mer spise grønnsaker, eller noe som er sunt.”

”og så står det helt til slutt” sier gutten, og peker på den utvalgte streken
”at jeg aldri vil kjefte på barna mine, eller gi dem en skjennepreken.
Det står her nede i hjørnet, at jeg trodde jeg ville bli som deg.
Men det vil jeg ikke lenger” sier gutten, og går sin vei.

Og fortumlet sitter faren og ser ungen sin gå bort,
og innser der han sitter at tiden har gått for fort.
Han setter fra seg kaffen og tusler stille inn.
”Les brevet for meg kjære, les brevet ungen min”.

Og tårene triller stille på et voksent, gravet kinn,
da han endelig innser gleden, og lar ungen slippe inn.
For barnet leser for faren, om det han tror om verden.
Endelig ser pappaen verdien, og blir med barnet sitt på ferden.

Savn

Det har gått 3 år, 7 mnd,12 dager og 10 timer. Det er 1320 dager det...

Sitter og kikker på bilder av gullet mitt, mens tårene triller ukontrollerbart. Ser nesten ikke skjermen gjennom det tåkete blikket. Skulle ønske det ikke gjorde så ufattelig vondt! Jeg sitter og ser på bilder av henne sammen med "familien sin", og jeg kjenner at det knyter seg i brystet. Jeg vet at hun har det bedre der! Jeg vet at de er flinkere enn meg, kan mer enn meg og har bedre råd enn meg. Men jeg elsker henne!! Så mye at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal klare å stå på sidelinjen. Det er så ufattelig tungt å tenke på alt jeg går glipp av. Jeg vet ikke hva hun gjorde i dag. Ikke i går heller. Jeg vet ikke hvem hun leker mest med i barnehagen om dagen. Heller ikke hva hun ikke liker å spise, eller hva favorittmaten er. Og jeg skal jo vite sånt! Jeg er jo mammaen hennes! Jeg får aldri trøstet henne når hun våkner av en dum drøm. Jeg får aldri tatt kveldsbadet med henne, aldri tatt på henne pysjen, aldri lage frokost til henne. Får ikke med meg alt det nye hun lærer og hva som opptar henne. Men det vondeste er ikke at jeg går glipp av alt! Men aat noen andre opplever det for meg.. Noen andre får oppleve gleden av å se det fantastisk blide ansiktet hennes når hun våkner om morgenen. Noen andre får sitte med henne på fanget etter en lang dag, og kose seg med barne-tv. Noen andre får tatt henne med i akebakken eller på stranda. Og det gjør så vondt! Og det er slitsomt å måtte leve nesten hver eneste dag med den intenst vonde følelsen at en del av meg mangler. Hjertet mitt mangler..

Ukritisk blogging på godt og vondt

Hørt om Florenthyna? Nettjenta som var på alle bloggeres lepper en periode for 2 år siden? Den søte, men til dels selvopptatte jenta som blogger om at hun opplever?

Hun kom vel mest i "rampelyset" om det kan kalles det, pga. de erotiske bildene hun la ut av seg selv, men raskt trakk tilbake. De ble deretter spredd rundt på norske nettsider og siden jenta kun var 14-15 på bildene, ble det mye oppstyr over at hun selv delte de på nett.

I denne perioden begynte jeg, som så mange andre, å følge denne jenta. Hun var 17 år gammel, virket fryktløs og sterk, men man kunne likevel skimte at det lå mer bak. Og det tok ikke lange tia før jeg fikk vite at jeg hadde rett. Bloggen hennes ble oppdatert nesten daglig, med innlegg om hvor fælt hun hadde det i forhold til familien, hvem hun hatet og hvorfor og man fikk se bilder av kropp og selvskading.

Vel, hun blogger fortsatt. Nå er hun ikke lenger en 17 år gammel jente som sliter med å bestemme seg for hvilken kjole hun skal ha på seg på neste bildene sine, nå er hun en 19 år gammel jente som har bodd på Blå Kors en stund, ruser seg daglig, poster bilder av selvskading og drugs i bloggen sin og deler ukritisk fortsatt om livet sitt, elendigheten hun opplever og selvmordsforsøk.

Så her kommer vel egentlig spørsmålet oppi det hele; er dette særlig lurt? Vil det å utlevere såpass mye av seg selv over så lang til, til slutt vise seg å ha vært destruktivt? Vil det få konsekvenser? Eller er det konsekvensene man ser resultatet av nå...?