Tattoos

Får av og til spørsmål om mine tattoos, så tenkte jeg likegodt kunne poste et innlegg og vise alle sammen. Har nå 8 stykker. Blir nok fler ;)

Dette er min aller første og er navnet på dattra mi. 

Dette er initialene til foreldrene mine (TA og ETC). De er begge døde og jeg tattoverte initialene dems bak i nakken for at de alltid skal våke over meg :)

Denne er tatt i Spania i fylla. En spansk okse midt bak på venstre legg:P

Dette er to orkidéer som er tatt på underarmen min, for at jeg ikke skal kutte der mer. Det funket, for jeg vil jo såklart ikke ødelegge tattoveringa. 

Det samme gjelder denne. Den er også tatt for at jeg ikke skal kutte meg der, men har også en dypere betydning. Det står: "Dia de Muertos" som er spansk for "De dødes dag" og er en årlig feiring i Mexico, hvor man feirer livene til de som ikke lenger er her.

Denne fikk jeg i utdrikningslaget mitt og er datoen jeg giftet meg. Det er nok lett den styggeste tattoveringen jeg noen gang har sett. Den skal fikses på!

Denne pegasusen tok jeg i Hellas på bryllupsreisen vår. 

Dette er den nyeste jeg har og det er en epilepsi-sløyfe med attitude ;)

Lenge siden sist

Nå er det sinnsykt lenge siden jeg blogget sist, hele 2 år! Mye har skjedd på de to årene kan man trygt si. Kan jo ta en kjapp oppdatering, hehe.

De siste seks årene har jeg fått anfall hver morgen etter at jeg har drikki meg full, men jeg skjønte aldri helt at det var alkoholen som hadde skylda (skapblond vettu) så jeg fortsatte å ta meg en fest i hytt og pine. På grunn av dette, så oppsøkte jeg etterhvert sykehuset for hjelp, men eneste de dessverre fant, var en svulst og en syste i hjernen min... Heldigvis så var ikke svulsten ondartet, men den vokste fort, så på grunn av dette kom den mest sannsynlig til å gi meg hjerneblødning snart og ta livet av meg, så de bestemte seg for å operere den ut. Så jeg ble lagt inn på riksen for operasjon og jeg håpet inderlig at det kanskje var den svulsten som forårsaket anfallene, men det var det dessverre ikke. Anfallene fortsatte.

Etterhvert kom anfallene så ofte at jeg måtte ta nye tester. Så jeg måtte oppsøke det teite sykehuset igjen. Etter noen nye tester, fant de etterhvert ut at det var epilepsi og de ga meg medisin for det. Så jeg har gått fra 3-4 gtk-anfall i uka (gtk anfall, er de man ligger og rister) til å bare ha de annahver mnd :) Har en del andre type anfall og en hel heug med bivirkninger fra medisinene da og det suger litt, men får vel lære meg å leve med det. Så lenge jeg slipper de skumle gtk-anfallene.

Utenom det, så har det faktisk ikke skjedd så mye spennende. Har dessverre vært mest opptatt med den dumme sykdommen og vært mye sliten på grunn av medisinene. Og siden jeg heller ikke kunne drikke mer enn max 2 øl, så var ikke å feste med venner heller noe alternativ mer. Da ble man med ett litt utafor "gjengen" og de fleste vennene forsvant.

Planen nå framover, er såklart å bli friskere og komme meg mer ut. Og plan nr. 2 er å komme oss nedover til Spania. Først på ferie, som vi er hvert år, men etterhvert var planen å flytte ned dit. Kanskje innen 1 år eller 2. Håper det går :)

Det var igrunn oppdateringa for denne gang ^^

Pamis

Brev fra ei lita jente til Gud

Fant denne på facebook og syns den var så fin at jeg ville dele den med dere:

***

Our 14-year-old dog Abbey died last month. The day after she passed away my 4-year-old daughter Meredith was crying and talking about how much she missed Abbey. She asked if we could write a letter to God so that when Abbey got to heaven, God would recognize her. I told her that I thought we could so, and she dictated these words:

Dear God,

Will you please take care of my dog? She died yesterday and is with you in heaven. I miss her very much. I am happy that you let me have her as my dog even though she got sick.

I hope you will play with her. She likes to swim and play with balls. I am sending a picture of her so when you see her you will know that she is my dog. I really miss her.

Love, Meredith

We put the letter in an envelope with a picture of Abbey and Meredith and addressed it to God/Heaven. We put our return address on it. Then Meredith pasted several stamps on the front of the envelope because she said it would take lots of stamps to get the letter all the way to heaven. That afternoon she dropped it into the letter box at the post office. A few days later, she asked if God had gotten the letter yet. I told her that I thought He had.

Yesterday, there was a package wrapped in gold paper on our front porch addressed, 'To Meredith' in an unfamiliar hand. Meredith opened it. Inside was a book by Mr. Rogers called, 'When a Pet Dies.' Taped to the inside front cover was the letter we had written to God in its opened envelope. On the opposite page was the picture of Abbey & Meredith and this note:

Dear Meredith,

Abbey arrived safely in heaven. Having the picture was a big help and I recognized her right away.

Abbey isn't sick anymore. Her spirit is here with me just like it stays in your heart. Abbey loved being your dog. Since we don't need our bodies in heaven, I don't have any pockets to keep your picture in so I am sending it back to you in this little book for you to keep and have something to remember Abbey by.

Thank you for the beautiful letter and thank your mother for helping you write it and sending it to me. What a wonderful mother you have. I picked her especially for you. I send my blessings every day and remember that I love you very much. By the way, I'm easy to find. I am wherever there is love.

Love, God

Beste søndagen på lenge :)

Hadde den mest perfekte og fantastiske dagen på lenge i går! Var med Gullet og gikk tur i skogen. Hællanussan så flink hun var, hørte på mamma, lekte så fint med pappa og vi tre kosa vettet av oss hehe. Var så innmari godt å se henne igjen, føles nesten som en kvart evighet mellom hver gang. Merker at hun utvikler seg mye fra gang til gang, har blitt så stor jente nå! ^^

Modellen til mamma'n sin det ;)

 Elsklingene mine :)

 Også måtte vi jo ha et lite familiebilde også :)

 Spikre med pappa er morro ^^

Eneste som er litt leit er den ufattelig tunge og tomme følelsen etter vi har vært med henne. Med en gang føles det som noe mangler... Hadde forventet at den følelsen kanskje ville blekne litt med tiden, men er stadig like tungt. Men absolutt verdt det, hvert eneste sekund! <3

Livet går videre :)

Nå er det lenge siden jeg har blogget. Siden sist har det skjedd ufattelig mye. Så mye variert at jeg ikke har klart å blogge om det. Kaoset etter 22.07, bryllupet vårt dagen etter og bryllupsreisen. Det var så vanskelig å finne gleder oppi sorgen, tankene var en helt annen plass.. Men nå vil jeg huske gleden! Så her er noen bilder fra bryllupet og bryllupsreisen :)

Engelen

Hun smiler seg gjennom dagen

og får ofte folk til å le.

Du synes kanskje hun er litt sær,

men ser ikke noe galt i det.

Hun lytter til det du sier

og vil helst være alles venn.

Hvis du ser det blinker en tåre

er den borte når hun snur seg igjen.

Trenger du hjelp til noe en gang

spør henne hun gjør seg flid.

Som en reddende engel flyr hun inn

når ingen andre har tid,

men rundt seg bygger hun en mur

der ingen slipper inn.

For ingen vet at om natten er

det tårer på en engels kinn...

(forfatter ukjent)

Jeg hater deg...

Den trykkede stemningen ligger fortsatt som et tynt teppe over landet. Noen få har sterke meninger de hyler ut, men folk flest mener sitt i stillhet eller i lav, respektfull diskusjon. "Han som ikke skal nevnes" er fortsatt i alles tanker, selv om mange forsøker å skyve han vekk. For øyeblikket føles det som om minnene etter fredag 22 juli aldri helt vil slippe taket. Og midt oppi alt dette har jeg en ekstrem skyldfølelse jeg ikke klarer å bli kvitt...

Fredag 22 var en forferdelig dag! Lørdagen var en forferdelig dag for de fleste. Jeg giftet meg...

Og jeg har sitti hver eneste kveld siden dette skjedde og prøvd å stenge det ute. For det gjør så ubeskrivelig vondt!! Jeg kjente ingen på Utøya, men likevel kjennes det ut som om jeg gjorde det. Det føles ut som om vennene mine døde der ute... Og selv oppi all denne smerten jeg føler, så skriker en stemme inni meg: "Takket være "han som ikke skal nevnes" så husker ingen bryllupsdagen din, alle vil glemme den!". Og det gjør meg sinna, trist og ikke minst skamfull over at jeg tenker på meg selv oppi alt dette.

Nå har det gått 8 dager. Jeg har grått meg i søvn 8 av de kveldene og våknet etter en tung natt med mareritt 8 av morgenene. Og likevel klarer jeg ikke få grått ut hatet! Hatet over den mannen som ødela sommeren 2011. Mannen som ødela tryggheten vi så lenge har fryktet skulle forsvinne. Mannen som ødela bryllupet mitt...

3 days left!

I dag har vi vært en tur og kikka etter symbolske gifteringer. Vi fant ut at vi heller beholder forlovelsesringene som gifteringer, de er flotte og i hvitt gull. Men som symbolsk for dagen, kjøpte vi to ringer i blodstein. Dama i butikken sa fra at man måtte være veldig forsiktig med slike steinringer, for om man mistet dem i bakken eller slo hånda litt hardt borti noe, så går de i stykker. Hvor lenge tror du jeg hadde min ring? Ca. 5 minutter ^^ Rett oppi gata fra gullsmeden, skulle jeg ta den opp og vise den fram, mista den i bakken og den gikk i mange småbiter. I'm so frekin' lucky ^^

Two Ethical Questions

Read the questions, answer in your head, and then (when you have answered both questions for yourself) look at the additional information on the bottom. Do not read that first, or this whole thing will lose its point.

QUESTION#1:
If you knew a woman who was pregnant, who had 8 kids already, three who were deaf, two who were blind, one mentally retarded, and she had syphilis; would you recommend that she have an abortion?

QUESTION#2:
It is time to elect the world leader, and your vote counts.
Here are the facts about the three leading candidates:

Candidate A:
Associates with crooked politicians, and consults with astrologers. He's had two mistresses. He also chain smokes and drinks 8 to 10 martinis a day.
Candidate B:
He was kicked out of office twice, sleeps until noon, used opium in college and drinks a quart of whisky every evening.
Candidate C:
He is a decorated war hero. He's a vegetarian, doesn't smoke, drinks an occasional beer and hasn't had any extramarital affairs.

Which of these candidates would be your choice?
Decide first, no peeking, then scroll down for the answer.

Well, here's the additional information:

Candidate A is Franklin D. Roosevelt.
Candidate B is Winston Churchill.
Candidate C is Adolph Hitler.

And by the way:
Answer to the abortion question -
If you said yes, you just killed Beethoven.

6 days to go

Da var snart helgen over, den siste helgen som ugift. Siste helgen som frøken Andersen. Merkelig å tenke på at jeg om 1 uke er noens kone. Og at jeg har en mann. Jeg venner meg vel til det etterhvert håper jeg, når det første sjokket etter å pluselig være "fru" har lagt seg :P

Det er fortsatt ganske mye som ikke er klart heller. Såpass mye at vi faktisk burde avlyse hele greia i mine øyne. Men jeg har heldigvis en meget positiv brudgom som sverger at alt vil bli i skjønneste orden, så da prøver jeg så hardt jeg kan å puste med magen og la ting skje som de skjer. 

At prøvningsattesten for vielsen ennå ikke har kommet, er en smule bekymringsverdig da. At cateringen fortsatt er usikker er også en smule skummelt. Samme med at alkoholen skal kjøpes inn først denne uka, men om cateringen ikke order seg er det kanskje liten vits med alkohol. Og om ikke prøvningsattesten kommer, trenger vi ikke ha noen fest i det hele tatt, for da får vi jo ikke gifta oss en gang.

Brudekjolen er heller ikke ferdig, den er spretta opp og ikke sydd sammen ennå. Spooky o.O

Tur til Hirtshals

På søndagen satt jeg og hadde så sinnsykt lyst til å reise en plass, så vi leita etter billigste reisen vi kunne finne på nett. Det viste seg og være en dagstur til Hirtshals i Danmark, så på tirsdag morgen klokken 05:00 sto vi opp og satte kursen mot Larvik. Båten hadde avreise klokken 08:00 og turen gikk egentlig ganske fort - men koltbordet skulle vi latt være å spise =/ Det smakte pjuk! Og jeg er slettes ikke kresen når det kommer til eggerøre og sånne buffé-retter, men det skal da ikke smake surt?! Vi fikk hvertfall kost oss med kaffe og en liten tur rundt og kikke på båten. 

"Ute" på røykeplassen, mongofaces ^^

 Gatelangs mann bakfra :P

 Gatelangs dame forfra :P

 Og på skrå :P

 Hundeskilt ftw!! ^^

I tillegg hadde vi jo egentlig planer om å besøke akvariet i Hirtshals, men ble møtt av en sur gammel dansk kjærring som muggent kunne fortelle oss at vi var for sent ute, det stengte nemlig om en time og det tok flere timer å gå gjennom hele. Noen kort tur var slettes ikke mulig. Så vi måtte jo pent finne på noe annet å gjøre i steden. Men vi fikk både besøkt en koselig restaurant på brygga i Hirtshals, tatt en tur på stranda og tatt tog til fler like kjedelige nabobyer.

Better luck next time? :P

Tara Lynn er H&Ms nye badetøysmodell

Amerikanske Tara Lynn er en av verdens mest kjente plus size modeller og nå er den naturlige skjønnheten blitt H&Ms nye badetøysmodell for BiB (Big is Beautiful). Endelig noe annet enn de radmagre jentene som får alle andre til å se ut som elefanter i forhold ;)

Værsågod, her er hvertfall bildene! Enjoy :)

Gal, eller bare forut for sin tid?!

Bloggforfatteren bak "unfiltered perception", Gunnar R. Tjomlid skrev tidligere i dag et innlegg om han kalte "Nutcase", som fikk meg til å bli sittende og tenke litt. Det handlet om en gal russer, som var hellig overbevist om at han var styrt av en annen galakse.

For lenge siden ble man jo stemplet som gal om man mente jorda var rundt også. Eller om man mente det fantes galakser utenfor vår egen. Man var altså da ansett som "gal" kun fordi de visste noe vi andre ikke visste, de visste det bare mye tidligere. Og nå som vi også vet det, ser vi jo at de ikke var gale likevel.

Det får meg til å tenke... Hva om mange av de man i dag tror er gale - egentlig ikke er det? Det er bare vi andre som ikke har forstått at de de sier stemmer ennå?!

Teite lover og regler i USA

For noen dager siden satt jeg og sjekket ut et prosjekt laget av en gruppe studenter ved høyskolen i Østfold, hvor de blandt annet hadde samlet opp en liste med ganske merkelige og morsomme lover i USA. En del av de var rett og slett så teite, at jeg ikke klarer å se for meg hva som engang startet lovforslaget. Som f.eks. den aller nederste i dette innlegget, det er uten tvil en av de merkeligste lovene jeg noen gang har hørt om!

Sitat:

"De forskjellige statene er kjent for å ha rare og unødvendige lover og regler. De har for eksempel fastsatte regler om seksuelle handlinger og lignende. Ganske nylig ble det lovbestemt at ingen menn kan tvinge seg til sex med kona, det gjelder i alle delstatene. De har også strenge regler om å kaste søppel. Kaster du for eksempel søppel ut av en bil, kan man få 5000 kroner i bot."

Andre eksempler:

I Alaska er det ulovlig for et barn å lage en snømann som er høyere enn seg selv på skolens område.

I Arizona er det i strid mot loven å nekte noen å få et glass vann. 

I Tucson er det ulovlig for kvinner å ha på seg bukser. 

I Globe er det ikke lov til å spille kort med en innfødt amerikaner i gatene.

I Arkansas har en mann bare lov til å banke kona si én gang i måneden. 

Det er ikke lov for en hund å bjeffe etter klokka 18.00, i Little Rock.

I Los Angeles i California, er det forbudt å rope til en som vitner i retten. 

Generelt i California er det ikke lov til å sette ut en musefelle om man ikke har jaktkort.

I Connecticut er det ulovlig å krysse gata på hendene.

I Illinois er det er forbudt å kjøre en bil uten ratt.

I Oblong er det straffbart å elske under jakt, og å gå på fisketur på bryllupsdagen. 

Det er ulovlig å gi en tent sigar til en katt, hund eller annet kjæledyr. 

Alle ungkarer skal kalles master og ikke mister når de blir tilsnakket av deres kvinnelige følge.

I Nebraska har ingen par lov til å sove nakne i sengen sammen, selv om de er gift.

I Ohio er det forbudt for kvinner å gå med sko av imitert lær. 

Ohio har ikke kyst i det hele tatt, men det er forbudt å fiske etter hvaler på søndager.

I Vest Virginia er det ikke lov for et barn som lukter av løk å gå på skolen.

I Tremonton i Utah, er det ikke lov for en kvinne og en mann  å ha sex i en ambulanse i fart.

I New Mexico kan du risikere å få en bot på 90 dollar om du fyrer av en atombombe.

I Helena kan ikke en kvinne danse på bordet i en bar eller saloon, hvis hun har mindre enn 4,5 kg tøy på seg.

I Boston er det forbudt å ta et bad uten legeerklæring.

Lovgivningen i Kansas forbyr harer å skyte fra en motorbåt.

Vil du sjekke ut siden, finner du den HER!

Brev fra en barnemunn

Han sitter så stolt i sengen og skriver ned tanker og ord,

og hvordan han ser på verden, og hva han vil bli når han blir stor.
Han tegner litt i hjørnet, og lager en fin krusedull.
Han vet at pappa vil smile, han elsker alt slikt tull.

Små føtter treffer gulvet, og han lister seg stille ned.
Han hoppet over planken han visste knirket litt i sted,
og som kvikke barneben kan, løp han ned en trapp,
og la igjen brevet på plassen der pappa alltid satt.

Så lister han seg opp igjen med smilet om sin munn,
og vet at pappa blir veldig glad om bare en liten stund.
Og under dynen kryper han, med forventninger og håp,
om at pappa skal bli ekstra glad når gutten igjen står opp.

På kjøkkenet står gutten så beundringsfull og fin.
Han stod opp ekstra tidlig, da solen igjen skjøt inn.
Og med bustet hår og øyne, som nettopp var stått opp,
ser han pappa sitte på plassen med sin første kaffekopp.

”Pappa, har du sett det?” sier gutten etter hvert,
men faren enser ikke stort, han avviser gutten tvert.
Han er begravd i egne tanker, mens han leser en avis.
Guttens brev har han ikke sett, det ligger begravd i tidsfordriv.

Gutten er ikke gammel, han er bare fire år.
Men selv om han er liten, er det mye han forstår.
At pappa ikke ser han, det forstår han godt,
og tårene triller fort da brevet til slutt dukker opp.

Det var lagt i søppelkassen, og gutten tar det med.
Han står og ser på faren sin som fortsatt titter ned.
Begravd i ord om verden, ord som barnet ikke forstår.
Han kjenner bare smerten av nye, skapte sår.

”Hvorfor kastet du brevet mitt?”, sier gutten så til slutt.
Faren titter opp og ser en gråtkvalt liten gutt.
Han ser på arket fult av farger, det som gutten kaller ord,
og ser at sorgen i barnets øyne er smertefull og stor.

”Jeg hadde skrevet et brev til deg pappa, om hva jeg vil bli når jeg blir stor.
Det står her på arket, se så mange ord!”
Og gutten peker på strekene, både grønne, blå og rød,
og fortalte pappaen sin hva hvert eneste tegn betød.

”Det står nemlig pappa, at jeg vil bli som en jeg kjenner.
Jeg vil ha en morsom jobb og veldig mange venner.
Jeg vil kjøre store biler, og jeg vil reise mye rundt.
Og aldri mer spise grønnsaker, eller noe som er sunt.”

”og så står det helt til slutt” sier gutten, og peker på den utvalgte streken
”at jeg aldri vil kjefte på barna mine, eller gi dem en skjennepreken.
Det står her nede i hjørnet, at jeg trodde jeg ville bli som deg.
Men det vil jeg ikke lenger” sier gutten, og går sin vei.

Og fortumlet sitter faren og ser ungen sin gå bort,
og innser der han sitter at tiden har gått for fort.
Han setter fra seg kaffen og tusler stille inn.
”Les brevet for meg kjære, les brevet ungen min”.

Og tårene triller stille på et voksent, gravet kinn,
da han endelig innser gleden, og lar ungen slippe inn.
For barnet leser for faren, om det han tror om verden.
Endelig ser pappaen verdien, og blir med barnet sitt på ferden.

Savn

Det har gått 3 år, 7 mnd,12 dager og 10 timer. Det er 1320 dager det...

Sitter og kikker på bilder av gullet mitt, mens tårene triller ukontrollerbart. Ser nesten ikke skjermen gjennom det tåkete blikket. Skulle ønske det ikke gjorde så ufattelig vondt! Jeg sitter og ser på bilder av henne sammen med "familien sin", og jeg kjenner at det knyter seg i brystet. Jeg vet at hun har det bedre der! Jeg vet at de er flinkere enn meg, kan mer enn meg og har bedre råd enn meg. Men jeg elsker henne!! Så mye at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal klare å stå på sidelinjen. Det er så ufattelig tungt å tenke på alt jeg går glipp av. Jeg vet ikke hva hun gjorde i dag. Ikke i går heller. Jeg vet ikke hvem hun leker mest med i barnehagen om dagen. Heller ikke hva hun ikke liker å spise, eller hva favorittmaten er. Og jeg skal jo vite sånt! Jeg er jo mammaen hennes! Jeg får aldri trøstet henne når hun våkner av en dum drøm. Jeg får aldri tatt kveldsbadet med henne, aldri tatt på henne pysjen, aldri lage frokost til henne. Får ikke med meg alt det nye hun lærer og hva som opptar henne. Men det vondeste er ikke at jeg går glipp av alt! Men aat noen andre opplever det for meg.. Noen andre får oppleve gleden av å se det fantastisk blide ansiktet hennes når hun våkner om morgenen. Noen andre får sitte med henne på fanget etter en lang dag, og kose seg med barne-tv. Noen andre får tatt henne med i akebakken eller på stranda. Og det gjør så vondt! Og det er slitsomt å måtte leve nesten hver eneste dag med den intenst vonde følelsen at en del av meg mangler. Hjertet mitt mangler..

Ukritisk blogging på godt og vondt

Hørt om Florenthyna? Nettjenta som var på alle bloggeres lepper en periode for 2 år siden? Den søte, men til dels selvopptatte jenta som blogger om at hun opplever?

Hun kom vel mest i "rampelyset" om det kan kalles det, pga. de erotiske bildene hun la ut av seg selv, men raskt trakk tilbake. De ble deretter spredd rundt på norske nettsider og siden jenta kun var 14-15 på bildene, ble det mye oppstyr over at hun selv delte de på nett.

I denne perioden begynte jeg, som så mange andre, å følge denne jenta. Hun var 17 år gammel, virket fryktløs og sterk, men man kunne likevel skimte at det lå mer bak. Og det tok ikke lange tia før jeg fikk vite at jeg hadde rett. Bloggen hennes ble oppdatert nesten daglig, med innlegg om hvor fælt hun hadde det i forhold til familien, hvem hun hatet og hvorfor og man fikk se bilder av kropp og selvskading.

Vel, hun blogger fortsatt. Nå er hun ikke lenger en 17 år gammel jente som sliter med å bestemme seg for hvilken kjole hun skal ha på seg på neste bildene sine, nå er hun en 19 år gammel jente som har bodd på Blå Kors en stund, ruser seg daglig, poster bilder av selvskading og drugs i bloggen sin og deler ukritisk fortsatt om livet sitt, elendigheten hun opplever og selvmordsforsøk.

Så her kommer vel egentlig spørsmålet oppi det hele; er dette særlig lurt? Vil det å utlevere såpass mye av seg selv over så lang til, til slutt vise seg å ha vært destruktivt? Vil det få konsekvenser? Eller er det konsekvensene man ser resultatet av nå...?

Kaos

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Det er lenge mellom hver gang egentlig, og jeg vet hvorfor. Men det får bare være fra nå av, jeg orker ikke bry meg lenger - så nå er det tilbake til å bruke bloggen som den egentlig var laget for! Det vil muligens innebære mer private innlegg, mer personlige ting og kanskje ikke alltid så veldig happy happy joy joy... (når jeg sier muligens, så mener jeg forresten garantert). Så da starter jeg like godt med en gang.

Sitter i senga nå og føler meg helt jævlig. Igjen. Nå begynner det å ta av litt igjen syns jeg. Vi krangler hver eneste dag, stort sett bare om småting, men det tærer alt jeg eier og har av krefter. Krefter jeg egentlig ikke har om dagen. Så føler for øyeblikket at jeg eksisterer på autopilot for at det ikke skal bli for overveldende. For de gangene det blir det, for overveldende altså, så stoler jeg ikke på meg selv. Og det er en ekkel følelse.

Vet ikke helt hvorfor det blir sånn, men noen ganger, når ting topper seg og jeg bare ser den éne utveien, så fylles jeg med en slags ro. En gledelig, inderlig ro som fyller meg helt. Og det skremmer meg hvertfall! For jeg vet hvor lite det skal til før jeg lar tanker bli til virkelighet, og jeg vet at jeg ikke klarer å skille 100% når det først skjer...

*puste med magen*

overwhelmed by fear, paralyzed by anger

memories of bleeding knives and crying scars

illusions, hallucinations, reality, twisted into one

killing the spark of life, and the soul be gone

Pamis & Diva Grotesque av Håkon Røisland

Endelig ble det tid for en ny shoot igjen, denne gangen med klær ;) Og da Lise og Håkon ville ha meg med på en shoot, takket jeg selvfølgelig pent og slang meg med :) Her er resultatet, er de ikke fine? :D

Sminke,styling og klær: Diva Grotesque

Modeller: Diva Grotesque og Pamis Andersen

Foto og redigering: Håkon Røisland

Aktuell Rapport

På mandag kom nye Aktuell Rapport bladet ut, var morro å være avbildet igjen. Begynner jo å bli en stund siden sist nå, var jo juni 2009. Men nå er jeg altså med i bladet igjen :) Her er en link til Aktuell Rapport sine sider, hvor man får en liten teaser på bladet: Tone fra Tønsberg. Har fått en del tilbakemeldinger allerede, heldigvis bare hyggelige så langt. Det er kjempe gøy. Sist ble det jo en del stress og etterdønninger rundt i Tønsberg og blandt folk som kjenner meg, men nå er vel alle rundt meg blitt ganske klar over hva slags jente jeg er og at jeg liker å vise meg fram ;)

Tenkte jeg kunne dele et par bilder med dere også, et par ganske snille som ikke ble med i bladet. Syns de ble ganske fine, selv om de ikke viser så mye.

Kanskje litt nakent, men det får dere tåle ;)

Dette fikk jeg bare rå fila til, så redigerte det selv i photoshop. Gjorde igrunn ikke så veldig mye annet enn å gjøre det til svart/hvitt og fikse på brightness/contrast.

Bokanmeldelse: Sunnaneng av Astrid Lindgren

Dette er en bok av Astrid Lindgren og ble skrevet i 1959, og har nok muligens forsvinnet litt blandt andre sukksesser som Pippi, Emil og Karlson på taket. Det er en av de nydeligste barnebøkene jeg har lest og består av en tittelnovelle og flere enkeltstående historier, men alle har den samme, vemodige, ettertenksomme tonen.

Boka (og tittelnovellen) handler om to fattige søsken, Mathias og Anna, som mister foreldrene sine og må flytte til bonden i Myra og arbeide hardt for han. Tilværelsen deres er fæl og de går konstant rundt sultne og kalde. En dag på vei hjem fra skolen, mens sulten og kulda biter, begynner de å rømme fra sitt miserable liv ved å drømme seg til et bedre sted. Det er da porten til Sunnaneng åpner seg. Der er det evig vår, glade barn og Mor som har mat og omsorg nok til alle. Men de blir fortalt at porten ikke må lukkes, for da kan den aldri åpnes igjen.

I takt med at tilværelsen blir værre og værre for de små, drømmer de seg mer og mer bort, helt til de en aller siste gang går inn i Sunnaneng og bestemmer seg for å lukke porten innenfra, slik at de kan bli i det evige Sunnaneng for alltid.

Barn som hører historien, vil kanskje glede seg over at de fikk det bedre, og at historien derfor på den måten får en lykkelig slutt. Men mange barn vil også se det fra utsiden og forstå at de døde. Virkelig en bok som utfordrer fantasien.

Og sist men ikke minst; denne historien viser virkelig fram det utrolige spennet som er i forfattarskapet til Astrid Lindgren, ingen tema for store, ingen for små. Selv et så vanskelig tema som barn og død får hun til å formidle med varme og håp. Astrid Lindgren var tidlig ute med å skrive om et så vanskelig tema. Det er vanskelig i dag, og enda vanskeligere måtte det ha vært for over femti år siden da boken ble skrevet. Denne boka er en skatt, og jeg anbefaler den på det sterkeste, både for barn og voksne!

5 av 5 stjerner!