torsdag 18. juli 2019

Personlighetstest

Tok en personlighetstest på nettet og må virkelig si at resultatet var en smule overraskende. Jeg trodde virkelig ikke at jeg var en talsmann! Vet jo godt man ikke kan stole på slike online tester, men jeg syns spørsmålene var bra og dekkende. Og at jeg har massevis av vilje, skal jeg ikke si noe på ^^


“Talsmann”-personlighet

Talsmann-personlighetstypen er veldig sjelden, og utgjør mindre enn én prosent av befolkningen, men de setter sitt merke på verden. De har en medfødt følelse av idealisme og moralitet, men det som gjør dem annerledes enn andre idealistiske personlighetstyper er deres besluttsomhet og vilje. Talsmenn er ikke drømmere, men mennesker i stand til å ta konkrete trinn for å realisere sine mål og gi en varig positiv effekt.

Talsmenn har en tendens til å se på det som deres mening i livet å hjelpe andre, men selv om personer med denne personlighetstypen finner redningsarbeid og veldedighetsarbeid engasjerende er deres ekte lidenskap å komme til grunn i saken, slik at folk ikke trenger å bli reddet i det hele tatt.

Hjelp meg å hjelpe deg

Talsmenn deler virkelig en unik kombinasjon av kjennetegn: enda de er lavmælte, har de veldig sterke meninger og vil kjempe utrettelig for en idé de tror på. Personer med denne personlighetstypen er besluttsomme og viljesterke, men vil sjeldent bruke den energien til personlig gevinst – Talsmenn vil handle med kreativitet, fantasi, overbevisning og følsomhet, ikke for å skape en fordel, men for å skape balanse. Likhet og karma er svært attraktive ideer for Talsmenn, og de har en tendens til å mene at ingenting ville hjulpet verden så mye som å bruke kjærlighet og medfølelse til å gjøre tyranners hjerter mykere.

"Enhver person bør bestemme om de vil vandre i lyset fra kreativ altruisme 
eller i mørket av destruktiv egoisme." 

~ Marthin Luther King

Det er enkelt for Talsmenn å skape en forbindelse med andre, og de har et talent for varmt, følsomt språk og å snakke på en menneskelig måte fremfor med ren logikk og fakta. Det virker fornuftig at Talsmenns venner og kolleger tenker på dem som relativt sosiale personligheter, men de bør huske at Talsmenn trenger tid alene for å dekomprimere og lade opp batteriene, og må ikke bli redde når de plutselig trekker seg. Talsmenn tar godt vare på andres følelser, og de forventer at tjenesten blir returnert – noen ganger vil det si å gi dem det pusterommet de trenger i et par dager.

Lev for å kjempe en annen dag

Men virkelig, det viktigste for Talsmenn-personligheter er å huske å ta vare på seg selv. Lidenskapen de har for det de tror på kan raskt ta dem forbi bristepunktet og hvis iveren kommer ut av kontroll, kan de bli utslitt, syke og stresset. Dette blir spesielt tydelig når Talsmenn kommer i en konflikt og kritiseres – følsomheten deres tvinger dem til å gjøre alt de kan for å unngå disse tilsynelatende personlige angrepene, men når omstendighetene er uunngåelige, kan de kjempe tilbake på svært irrasjonelle, lite hjelpsomme måter.

For Talsmenn er verden full av urettferdighet – men det må ikke være sånn. Ingen annen personlighetstype passer bedre til å skape en bevegelse for å rette en feil, uansett hvor stor eller liten. Talsmenn må bare huske at selv om de tar vare på verden, må de også ta vare på seg selv.

Kjente talsmenn du kanskje kjenner:

Marthin Luther King
Nelson Mandela
Mor Theresa
Alanis Morisette
Jimmy Carter
Nicole Kidman
Goethe
Morgan Freeman

Kjente talsmenn fra filmer og serier:

Jon Snow (Game of Thrones)
James Wilson (House M.D.)
Aragorn (The Lord of the Rings)
Galadriel (The Lord of the Rings)
Michael Scofield (Prison Break)
Rose Bukater (Titanic)
Desmond Hume (Lost)
Aramis (The Three Musketeers)

Så da er det bare å ta testen du også, hehe. Skriv gjerne under hvilket resultat du fikk.

onsdag 17. juli 2019

Når alt ble snudd på hodet

Mye stress om dagen nå. Gledet meg til å nyte sommeren, stelle masse med plantene, gå masse fine turer og kanskje prøve å få reist litt rundt i Spania. Men sist uke ble alt snudd på hodet.

Kan jo begynne forfra; Våren her nede var fantastisk! Litt anfall i ny og ne, men stort sett gikk alt kjempe fint. Jeg har så sinnsykt mye mer energi her nede, noe jeg virkelig nyter til det fulleste. Vi gikk masse turer, var i Altea og hilste på venner og kjente og jeg solte meg masse. Og i motsetning til hjemme i Norge; hvor jeg gikk rundt trøtt og sliten hele dagen, våkner jeg som regel nå mellom 09 og 10 på morgenen, når sola kommer på terassen. Da sitter jeg der og drikker morgenkaffen min og nyter lyden av fuglekvitter og kjenner den varme morgensola mot huden. Noen ganger er jeg oppe allerede i 08 tiden, men da er det så "kaldt" ute ennå, så da sitter jeg heller inne med morgenkaffen og setter på noe god musikk. Her er noen bilder fra mai og juni.

Et bilde fra en av turene vi gikk i nærområdet her.

Nyter morgenkaffen og morgensola.

Utsikten fra tomta vår.

 Her er det bittelille huset vi bor i.

De fleste dagene har vært solfylte.

Men det hender da at det blir dårlig vær her nede også. Heldigvis pleier regnet her nede og gå ganske fort over da. Godt for oss, men litt kjipt for plantene.

Så plutselig forrige uke ble alt snudd på hodet. Beskjeden om et dødsfall hjemme i Norge kom som et spark i magen og de solfylte dagene, fylt av latter, musikk og glede, ble nå erstattet med sorg, utmattethet og stress. Jeg orker nesten ikke gå utafor døra nå. Det gjør for vondt. Orker ikke sitte i sola og høre fuglekvitter og barnelatter mens jeg kjenner på denne sorgen.

Alt er tungt om dagen, fra jeg står ogg til jeg legger meg. 

Vi vil såklart gjerne hjem til begravelsen. Problemet er bare at både mitt og Christopher sitt pass har gått ut, så vi må ha nødpass. Jeg ringte det norske konsulatet i Torrevieja tidligere i dag og fikk beskjed om at for å bestille nødpass, må flybilett fremvises. Så da må vi vente på dato for begravelsen, deretter reise over 10 mil, bestille nødpasset og bare håpe vi får det i tide til avreise.

Jeg fant også ut at nødpasset bare er gyldig én vei, vi må levere fra oss nødpasset når vi ankommet Norge. Dette gjorde jo alt mye mer tungvindt, for da får vi jo ikke forlatt Norge før vi har nytt nødpass. Og derfor kan vi jo heller ikke bestille hjemreisebilett på forhånd. Tungvindt å måtte styre med alt dette midt oppi sorgen. Dumme oss som ikke skaffet oss nye pass tidligere.


fredag 29. mars 2019

Abortion limits

I have lived almost my whole life in a country where the abortion limit is 12 weeks. And to be honest, I thought it was the normal abortion law in most of the world. Now I feel ashamed of how little I knew... 😔

First heartbeat: 3-4 weeks
The start of brain-creation: 5 weeks
First brain activity and thoughts: 6-7 weeks
(Source: http://www.ehd.org/science_main)

Worlds youngest premature survivor was only 21 weeks old (pic below)
(Source: https://www.today.com/health/born-21-weeks-she-may-be-most-premature-surviving-baby-t118610)


"If the pregnancy has passed 21 weeks + 6 days (or more) the woman will be offered an injection to end the baby's life before induction and labour begins. The injection isknown medically as feticide"
(Source: https://www.romper.com/p/how-are-late-term-abortions-performed-its-a-straightforward-medical-procedure-21008)

Abortion limit in Norway is 12 weeks.
Abortion limit in New York is 24 weeks.

And some places the abortion limit is 40 weeks (9 months) 😱

That's NOT an abortion, that's MURDER!!






fredag 18. januar 2019

Den første tiden i Spania

Her kommer en liten hilsen fra Christopher og meg i Spania. Nå har vi straks bodd her i 8 mnd og stortrives! Helsa er så utrolig mye bedre her nede og den spanske livsstilen passer oss virkelig midt i blinken! 

Vi bor på Costa Blanca, rett utenfor en liten by som heter Callosa d'En Sarriá. Første måneden var vi så heldige å få bo hos en god venn av oss og han hjalp oss mot at vi passet hundene hans mens han var borte et par uker. Han hjalp oss til og med å finne bolig! Så etter en mnd her nede fikk vi vår egen bolig. Vi en liten hytte på 65 kvadrat, med utendørs pool og 1 måls tomt. Også har vi fått oss en skjønn hund som heter Snoop. Han er en spansk gårdshund (Ratonero Bodeguero Andaluz) ofte bare kalt "Spansk terrier". Pål, en god kompis av oss kunne ha han lenger og som spurte om vi kunne overta. Det hjalp virkelig på både fysisk og psykisk helse. Hunder er god medisin!

I september fikk vi besøk av Shelley i to uker. Hun er en god venninne av oss fra England, som bodde her nede tidligere. Var kjempe koselig med besøk. Og i oktober fikk vi sett datteren vår, forstermoren hennes og svigermor. De var nedover på besøk og vi fikk to dager sammen. Det var kjempe koselig! 

Og takket være hjelp svigermor så har vi virkelig begynt å komme i orden her nede. Hun var så snill og hjalp oss med å få sendt ned både dataen til Christopher og begge høytalerene våre! Føles virkelig godt å få ting på plass. 

Her kommer noen bilder fra tiden så langt her nede:

Massevis av appelsintrær overalt.

Andre natten vår her nede sov vi i telt.

Utsikt i Callosa-campoen

Jeg trodde ikke at det ble så grønt og frodig her, men der tok jeg rimelig feil.

Litt mer fra området her.

Her er et bilde av hytta vi leier, bassenget og litt av tomta.

Var sinnsykt digg å ha basseng i de varmeste sommermånedene.

Må få gjort uteplassen litt mer koselig ^^

Snoop syns det er kjempe deilig å kunne løpe fri mesteparten av formiddagen
.
Huseieren hadde en del høner da vi kom, men nå er hønsegården tom. 

Pål er ofte innom med de to andre hundene, så Snoop kan møte flokken.

Snoop ute i sola. 

Ut på tur, aldri sur ^^

Et bilde av Callosa i solnedgangen.

Et bilde fra rett nedi gata.

Bilde i solnedgangen, men det var rimelig vrient med så sterkt lys ^^

Vi fikk en del farge i sommer.

Christopher oppi gata.

Får tak i norsk røkelaks på butikken. 

Også feiret jeg 34-års dagen min her i oktober.

Pål, Shelley og Chris på bursdagen min.

Stor klem fra meg <3 p="">

onsdag 2. januar 2019

Hvordan den "perfekte" kvinnekroppen har endret seg i løpet av de siste 100 årene

Gjennom de siste 100 årene har menneskets oppfatning hvordan den "perfekte" kvinnekroppen skal se ut, forandret seg masse. I noen tilfeller har kroppsidealene seg ganske drastisk fra tiår til tiår, alt ettersom å ha former var akseptert i samfunnet eller ei.

Utallige slankepiller, dietter, spiseforstyrrelser og operasjoner senere er vi fortsatt på villspor. Samfunnet oppfordrer hele tiden kvinner til å endre kroppene sine, istedenfor å elske sine naturlige kropper.

Så la oss ta en tur ned "memory lane" og oppsummere litt kjapt hvordan de "perfekte" kroppsidealene for kvinner har vært i løpet av de siste 100 årene. Her er en liste med bilder av kjente kvinner som hadde "den perfekte kroppen" i hvert tiår.

1910
Camille Clifford

1920
Alice Joyce

1930
 Jean Harlow

1940
 Nancy Berg

1950
 Elizabeth Taylor

1960
 Twiggy

1970
 Farrah Fawcett

1980
 Elle MacPherson

1990
Kate Moss

 2000
Christina Aguilera

 2010 
 Kim Kardashian

Som du ser; rimelig store forskjeller. I ett tiår skal man se ut som en anorektisk spiker og plutselig skal man ha masse former. Blir nesten skummelt å se hva som blir "den perfekte kroppen" i 2020...

tirsdag 17. juli 2018

Flukten fra Norge

At vi skulle flytte til Spania, var ikke en spontan avgjørelse - slik mange tror. Dette er noe vi har tenkt på siden 2010 og bestemte oss for å gjennomføre for 2 år siden, men på grunn av livssituasjonen da, fikk vi beskjed fra nær familie om at vi burde vente og at vi skulle få hjelp til å få ting mer i orden før vi dro. Man vil jo såklart ha ting litt på plass før man gjør en så stor omveltning på livet! Så vi ventet, men ingenting skjedde. All hjelpen vi skulle få, ble det aldri noe av og hver gang vi vurderte å dra på nytt, fikk vi nok en gang beskjed om å vente. Så vi ventet og ventet.

Men helsa mi ble bare værre og værre, anfallene kom oftere og ble sterkere for hver gang og psyken min klarte såvidt å takle alt det negative. Jeg har aldri påstått at jeg er særlig sterk psykisk, noe som nok en gang ble bevist da jeg havnet ned i en mørk og depressiv dal jeg ikke klarte å komme meg ut av. Hver gang jeg klarte å se litt lysere på ting og begynne å se fremover, kom et nytt anfall og dro meg ned i gjørma. Jeg klarte ikke se hvordan jeg skulle klare å orke å leve i denne psykotiske og fæle tilstanden, så jeg ønsket sterkere og sterkere å gi opp.

Noen uker før vi dro, kom en ny klynge med anfall som varte i en ukes tid og dumme meg postet at jeg var deppa og hadde lyst å gi opp på sosiale medier;

Over én uke i strekk nå med både daglige og nattlige anfall. Å komme til seg selv, livredd uten å vite hvem man selv oller noen andre er, husker ikke navnet mitt engang.. Å sitte med mentalitet som et lite barn og til og med Narnia ble for skummelt. Og null medisiner. Dette er rett og slett for mye for meg. Jeg orker ikke en natt til. Unnskyld! 😢

Flere ringte 113, men noen ringte i tillegg politiet og sa jeg var voldelig og agressiv, så ambulansen kom sammen med politiet, rev meg ut av huset, truet med glattcelle og endte tilslutt opp med å kjøre meg på pysikiatrisk lukket avdelig for natta.

Blogginnlegg om hendelsen: En tung helg

Dagen etter, søndag 8 april, ble jeg kjørt hjem og møtt av Christopher som sa; "Nå reiser vi!"

Vi var helt blakke, så hadde ikke mulighet til å bestille bilettene med en gang, men 16 mai fikk vi endelig bestilt. Var mange som var kritiske og negative til at vi skulle dra, så jeg prøvde å skrive et blogginnlegg for å forklare; Håper folk etterhvert vil forstå

De siste ukene før vi dro, gikk med til å få ordnet det mest viktige som måtte fikses før vi dro og pakke alt vi skulle ha med ned. Vi tok med oss 2 store kofferter og 1 liten, resten av det vi ønsket å beholde pakket vi i esker og fikk hjelp av bestekompisen til Christopher til å kjøre alt opp til han og kjæresten hans. De kunne hjelpe oss med å oppbevare alle eskene der og hjelpe oss å sende litt og litt ned hit. Tusen hjertlig takk for all hjelpen vi fikk både fra han og fra storesøsteren min, vi er evig takknemlige!

3 dager før avreise fikk jeg 4 nye anfall og for å være helt ærlig har jeg ikke peiling på hvordan vi klarte å gjennomføre reisen ned! Siste jeg husker var at vi bestilte bilettene, deretter husker jeg bare små glimt; vi sier farvel til bestekompisen til Chris på flyplassen, blir stoppet i innsjekkinga på flyplassen og må betale nesten 3000 kr pga feil navn på biletten (jeg hadde bestilt bilettene med mitt nye etternavn; Grette, men i passet står det fremdeles Andersen) og det neste jeg husker er at vi våkner opp i et telt på en capingplass i Spania. Jeg våknet ganske blid og førnøyd, men kunne ikke helt forstå hvorfor Chris virket så stresset. Så begynte det å demre for meg; vi hadde flyttet til Spania og hadde jo ikke leilighet! Vi hadde jo tenkt til å finne en leilighet med en gang vi kom hit, men så fortalte en venn av oss her nede at vi måtte ha NIE-nummer for å leie en leilighet (noe som senere viste seg å ikke stemme). Da raste verden ganske sammen! Måtte vi gi opp? Måtte vi snu og reise hjem igjen?

Så traff vi på en reddende engel! En god venn her nede lot oss få sove på gjesterommet hans til vi fikk ordet oss leilighet, mot av vi passet hundene hans en uke mens han var vekk. Da ble jeg så lettet at tårene stømmet!! Han fikk også kjørt oss til politistasjonen i Benidorm, for å bestille time for å få NIE-nummer. Så tok han vi bodde hos kontakt med en megler han kjente ang. et hus til leie. Dagen etter var vi på visning og fikk huset!! Er visst førstemann til mølla-prinsippet her nede, hehe. Og dagen etter signerte vi husleiekontrakta og flyttet inn.

Nå har vi straks bodd her nede i 2 mnd og jeg merker stor forskjell. Bildet til venstre under er tatt sommeren 2016 og det til høyre er tatt for noen dager siden. Om 4 dager, har jeg gått 2 hele måneder uten et eneste anfall! Og jeg mener ikke kun GTK-anfallene (de riste anfallene), men alle anfallene forsvant da vi kom ned. Ingen ut-detting, ingen plutselige øyeblikk flere ganger daglig hvor jeg ikke aner hvor jeg er, eller hvem jeg er. Har vært meg selv i 2 mnd nå og føler meg bedre enn jeg har gjort på årevis! Nå slipper jeg de teite anfallene, så har masse mer energi og går omtrent og gliser hele tiden. Malysten er endelig tilbake og jeg har masse energi. Går lange, bratte turer hver eneste dag og desto mer energi jeg bruker, desto mer får jeg.

Hjemme ble jeg sliten av å reise meg og de 400 meterene bort til butikken kjentes ut som flere mil. Første uken her nede var de to lengste turene vi tok på 6 og 7 km.

Livet er fantastisk for øyeblikket.




fredag 11. mai 2018

Null hjelp å få

De som følger meg på sosiale medier har kanskje fått med seg at den siste tiden har vært ganske tøffe for meg og mannen min. Denne vinteren har vært en av de tøffeste vintrene jeg kan huske å ha levd! Anfallene har kommet oftere og kraftigere enn noen gang og når NAV da i tillegg for 3 mnd siden stoppet mannen min sine penger, så ble det ganske krise for oss. Vi måtte da klare oss på min uføretrygd, noe som absolutt ikke holdt til både husleien, medisiner og mat for oss to.

Jeg trodde de fleste gifte mennesker deler hverdagen, så jeg antok at de fleste forstod at når jeg som en gift kvinne sliter økonomisk - så gjør også mannen min det. Men det var det visst ikke alle som forstod. Så jeg har mottatt det samme spørsmålet flere ganger nå;

Kan ikke mannen din hjelpe deg med penger da?

Overraskende mange tror at det bare er å søke om hjelp fra den offentlige sektoren også, så fikser alt seg med en gang. Men nei, selv en søknad om krisepenger kan visst ta ukesvis.


Nå ble situasjonen både helsemessig og økonomisk så håpløs, at vi flytter fra Norge i slutten av mnd. Hjelpeapparater og offentlige sektorer fungerer skuffende dårlig her i landet!

fredag 4. mai 2018

Håper folk etterhvert vil forstå

At vi flytter til Spania er noe mange har visst om lenge, men ikke så mange har reagert noe særlig på det annet enn å ønske oss lykke til. For et par dager siden postet jeg på sosiale medier at vi drar denne mnd, da reagerte plutselig mange!

Har mottatt ganske mange meldinger nå med omtrent det samme innholdet;

"Bli i Norge, gjør som legene sier, test ut flere medisiner. Ikke kast bort livet på å rømme fra problemene, den beste behandlingen for epilepsi får man her i Norge!"

Vi har gjort alt legene har bedt om i 8 år nå, vært på SSE, tatt massevis av EEG'er og MR - men ikke et skritt nærmere noe svar. De utredet meg og kalte det "komplex epilepsi" og etter det virket det som eneste legene kunne tilby var å teste flere nye medisiner.

Dette tar livet av meg! Værsåsnill og forstå at jeg ikke har den tiden dette ville tatt! Jeg er allerede ved bristepunket og tviler på å overleve neste vinter.

Så nå tar vi valget selv og drar. Enkelt og greit. Håper dere vil forstå etterhvert 💖


torsdag 3. mai 2018

Bli møtt av skeptikere

Opplever stadig at folk kommenter at de ikke fatter hvorfor jeg har så lite krefter og er så mye utslitt, "bare" pga. epilepsien. Og at de kjenner folk som har epilepsi og fungerer helt fint.

Jeg kan ikke snakke for alle mennesker med epilepsi, kun for meg selv. Noen epileptikere blir helt anfallsfrie med medisiner. Andre funker ikke medisinene på. Noen får flere GTK-anfall daglig. Noen får ikke GTK-anfall i det hele tatt, men helt andre typer anfall. Det finnes 42 ulike epilepsianfall vi vet om pr. dags dato. Ikke alle faller ned og rister som mange tror.

Vel, å ha anfall antar jeg de fleste forstår at er en diger påkjenning på både kroppen og hjernen. Noen ganger etter et kraftig anfall kan det ta dagevis, noen ganger flere uker før jeg er til meg selv igjen. På det værste kjenner jeg ikke engang igjen Chris og aner ikke mitt eget navn.

Men selv om de fleste burde forstå at anfall er en påkjenning, tenker kanskje mange ikke på at medisinen epileptikere får er benzodiazepiner, som har som bivirkning at den gjør deg innmari trøtt. Jeg tar en dose når jeg står opp og en når jeg legger meg, noe jeg har gjort daglig i årevis.

Så værsåsnill folkens, ikke kontakt en person som er syk og kommenter ting som; "Jeg kjenner andre med epilepsi, de funker helt fint. Hvorfor er det så mye værre med deg lissom?" Ikke alles sykdom er like!

Og til dere som syns min sykdom virker overdrevent ille; Jeg kan LOVE dere at det finnes epileptikere med værre tilstand enn meg!


lørdag 21. april 2018

Fasit på å være pårørende

Mange har nok fått med seg tv2 serien om "Petter uteligger", en dokuentarserie som skildret uteliggermiljøet i Oslo. Petter Nyquist laget også senere flere oppfølgerserier, blandt annet; "Petter uteligger: De pårørende" som bestod av 2 episoder.

I den ene episoden fikk vi møte Gro Anita og hennes foreldre Tove og Svein. Og i den andre episoden fikk vi møte Jonathan og hans foreldre Mette og Audun. Gro Anita og Jonathans rusproblemer og livssituasjon tærer såklart på foreldrene til begge to, men alle foreldrene ønsker å være der og prøve å hjelpe barna sine så godt de klarer.


Det jeg reagerte så innmari sterkt på, var når foreldrene til Gro Anita oppsøkte LMS - Organisasjon av og for pårørende av rusavhengige. 

Jeg forstår såklart at man som pårørende ikke burde brenne seg totalt ut og ødelegge sitt eget liv ved å prøve å hjelpe den pårørende! Men da de kom inn der og forklarte sin situasjon, følte jeg at de omtrent møtte en fasit på hvordan det er å være pårørende. Og alles situasjon er da slettes ikke lik.



Det var blandt annet viktig å skru av telefonen på nettene, påpekte han ene konsulenten de møtte. Og som moren til Gro Anita påpekte; Ja, det er kanskje det rette for mange, men hadde de gjort det tidligere hadde kanskje ikke datteren deres levd i dag!

Alles situasjon er forskjellige, det som funker kjempebra for noen - kan være direkte skadelig for andres situasjon. Og jeg syns det var helt feil at man ble møtt med en slags fasit" på hvordan det er å være pårørende! Om de syns det er viktigere å ha telefonen på om nettene og kanskje redde datterens liv, enn å slå den av, sove godt og kanskje leve med å ha mistet datteren sin - da er det rett for de!