Det siste jeg husker fra før anfallene, var at jeg lå ute i stua på sofaen og hvilte. Neste jeg husker er at jeg ligger inne på soverommet på senga og Christopher står i dørkarmen og sier at jeg har hatt anfall. Neste jeg husker er at jeg våkner opp nede på gulvet mellom senga og nattbordet, antar jeg har hatt et nytt anfall igjen siden jeg ikke merket at jeg datt ned fra senga. Hadde også et digert sår på nesa, Chris trodde den var knekt med en gang, men hevelsen gikk heldigvis ned og nå er det bare et sår der. Heldigvis ikke knekt.
Men fra jeg våknet nede på gulvet husker jeg masse rare minner fra jeg var liten. Urovekkende liten...
Og jeg kunne ikke prate på kjempe lenge heller etter at jeg hadde hatt anfall. Må fortsatt spørre om hva mye heter og sånn, men Chris ler heldigvis ikke av meg.
Var veldig synd med timinga da, husker såvidt nyttårsaften. Virker som immunforsvaret svekkes når jeg har hatt anfall, så blir veldig ofte syk. Fikk skikkelig høy feber og hosta som en gal. Men nå begynner det heldigvis å bli litt bedre.
