mandag 12. februar 2018

"- Hva jobber du med?"

Vet du hva jeg hater mest med å chatte på internett?
Et av de første spørsmålene som nesten alltid kommer.
"- Hva jobber du med?"
Jeg blir alltid kvalm og stresset når det spørsmålet kommer. Å svare at jeg ikke jobber, men at jeg er ufør, er egentlig ikke noe stress. Men når man sier man er ufør, kommer nesten alltid spørsmålet; Hvorfor? Hadde svaret på dette vært et kjapt og enkelt svar, hadde det nok ikke vært så veldig stress. Derfor svarer jeg stort sett at jeg er ufør pga. epilepsien.

Men dette er ikke helt sant. Jeg fikk epilepsi i 2010, men var uføretygdet lenge før det.

Grunnen til at jeg ikke jobber er PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Grunnen til at jeg sliter med å svare det, er at folk nesten alltid ønsker nok et svar på hvorfor.

Og ærlig talt!

Posttraumatisk stresslidelse er en alvorlig angstlidelse som oppstår etter et traume! Så når noen sier de sliter med PTSD er det mer enn svar nok! Å spørre om grunnen til at man sliter med det, er privat!


lørdag 3. februar 2018

Øye for øye-mentaliteten

De fleste har vel fått med seg at det er en stadig økning i nyheter som omhandler ting som voldtekter, drap, krig og terror. Det siste året har det også #metoo blitt en populær hashtag og på sosiale medier diskuteres såklart alle disse temaene daglig.

Det som overasker meg mest er "øye for øye"-kommentarene folk kommer med!

"Fy faen, voldtektsmannen fortjener å voldtas i ræva med en kaktus, så får han føle hvordan det er!"
"Drapsmannen fortjener å tortureres på det groveste, før han får et skudd i skallen!"

Disse reaksjonene og responsene til folk skremmer meg. Å ta igjen med samme mynt, ville jo ikke ha gjort disse personene til noe bedre enn gjerningsmannen! Om jeg hadde straffet en drapsmann ved å drepe vedkommende, så hadde jo ikke jeg vært noe bedre selv, for da hadde jo jeg også drept noen.

Jeg syns Mahatma Ghandi fikk godt fram hva jeg mener om øye for øye- mentaliteten;