Pappa

Hvil i fred pappa...

Ble vekket av telefonen til morgenen i dag mens jeg enda lå i senga. Det var farmor som ringte. Jeg var fremdeles søvnig og trodde hun skulle spørre når jeg skulle ut til pappa i dag. Hun var rar i stemmen og spurte om jeg hadde noen i nærheten. Jeg svarte at det hadde jeg ikke, men at jeg skulle vente til Christopher kom fra jobben også skulle jeg dra til pappa i to tiden. Da sa hun lavt; jeg burde nok kanskje ikke si dette over telefonen når du er alene. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skjønte hva hun skulle si, men jeg svarte bare enda en gang at jeg kom ut til pappa snart. Da sa hun: Det er nok for sent...

Jeg knakk sammen fullstendig. Hun fortalte at pappa hadde falt i koma og at hjertet hadde stoppet like etterpå... Jeg fikk ikke med meg så mye av det hun sa, men jeg husker hun ba meg ringe Christopher med en gang.

Jeg var helt oppløst i tårer da jeg ringte Christopher. Eneste jeg klarte å si var: Vi skulle dratt dit i går Det et for sent. Han spurte hva det var og jeg klarte ikke å få ut ordene, så jeg la på. Gikk ut på badet og lete etter klær å ta på meg. Fant ingenting. Ikke så jeg noe særlig heller pga tårene. Alt var bare tåkete og hodet mitt var fullstendig i kaos. Så ringte Christopher opp igjen og jeg fikk fram ordene for første gang: Pappa er død...

Christopher kom hjem 25 minutter senere og Lise kjørte oss til Sandefjord. Da jeg nærmet meg døra hans, kjente jeg at bena såvidt bar meg og jeg ble kvalmere og kvalmere. Jeg ble møtt i døra av farmor og kusina mi, men var forsatt ikke sikker på om det var sant. Det kunne jo hende de tok feil. At han bare sov. Så gikk jeg inn i rommet og der lå han. Det var sant...

Jeg ble sittende å stryke han på panna. Stakkars pappa var så kald så jeg prøvde å pakke pleddet godt rundt han, men han ble bare kaldere og kaldere Jeg var redd for at han frøys. Han gjorde jo mye det på slutten. Jeg ble sittende å stryke han over panna, han likte det så godt sist gang. Da hadde han blitt helt søvnig og smilt bredt. Jeg satt sånn da begravelsesbyrået kom og hentet ham. De ble stående en stund og snakke om praktiske ting før de flyttet han over på en båre, pakket han inn i et hvitt laken og alt jeg klarte å tenke på var at de ikke skulle legge lakenet over ansiktet hans, for da fikk han jo ikke puste...

De trillet han avsted. Nå er han borte. Han vil aldri mer smile når jeg kommer inn døren. Han vil aldri mer fortelle at det er godt å se meg. Han er borte...

Hvil i fred pappan min.
Jeg savner deg allerede sinnsykt mye og vil aldri glemme deg...

***
Skrevet 22 juni 2009, klokken 11:58

Oppslag i VG

Våknet mandag morgen til en hel haug med meldinger på mobilen. Og det viser seg at intervjuet jeg stillte i for VG hadde fått forside oppslag... De kontaktet meg for å lage en generell reportasje om hvorfor nordmenn velger å legge ut erotiske bilder og videoer av seg selv på nett. Også har de klart å vri hele saken om til en personlig reportasje om meg... Men forside oppslag og dobbeltside inni :( Hele dagen og neste dag så fikk jeg massevis av henvendelser på mail, nettby, facebook, myspace, nakenprat og mobilen. Pokker for noe pes... Jeg skulle bare være en del av en reportasje som skulle vinkles som en slags "undersøkelse" var det de formidla til meg, og det var IKKE det de trykket...

For de som ikke fikk lest VG, så poster jeg bilder av avisoppslaget under her:










Fy faen, jeg skal boikotte VG fra nå av...

Familietreffet gikk ok

Da jeg sto opp i går morges, var jeg egentlig ganske fast bestemt på å ikke dra og hilse på farfar på den "familiesammenkomsten" eller hva jeg nå skal kalle det. Men jeg ringte farmor i 12 tiden og fikk vite at de ikke hadde kommet ennå, så jeg tenkte jeg lissom kunne dra å hilse på pappa i det minste. Så jeg tok bussen innover. Da jeg kom fram og gikk inn døra, og forventet at kun pappa og farmor var der, så satt det i tillegg 3 bergensere jeg hadde null peiling på hvem er. Tydeligvis ei tante, typen hennes og mammaen hennes. Hvorfor i hælvete gadd ikke farmor ringe å si fra at de var kommet da? Hu visste jo at jeg egentlig hadde så lyst til å treffe dem! Men jeg fant ut at det ville være litt teit å snu i dæra og løpe etter at alle hadde sett meg, så jeg satte meg ned. Etter et par kommentarer som "åh, så dette er lillejenta" og "husker du oss?" så roet det seg ned og de var faktisk ganske allrighte mennesker. Man merket at de var fra Bergen da, for å si det sånn :P Det vil si; de var høylydte, spøkte mye og tok mye "psykisk plass i et rom" om dere skjønner hva jeg mener. Desto bedre for meg, for da forsvant jeg liksom litt i mengden og kunne heller sitte å følge med. Etter et par timer kom lillebroren min og mammaen hans en tur på besøk også, og det var godt. Er glad i lillebroren min. Han er 11 år, skater og ubeskrivelig skjønn :) Legger ved noen bilder av menneskene som visstnok heter familie.

Farmoren min

Tante, farfar, og typen til tante

Farfar og typen til tante

Typen og mora til tante

Tante Bente

Lillebroren min og pappa

Godt humør hvertfall da :)

Lillebroren min, Tommy

Tommy i rullestolen til pappa

Forresten, her er noen bilder fra da jeg venta på bussen da jeg skulle til pappa :)

Rett nedenfor der vi bor

Endelig sol :D

Møkkete snø er æsj...

I dag har jeg stort sett bare liggi på sofaen og sovet. Spiste et par av sovetabelettene jeg fikk av DPS før jeg skulle legge meg i går, så sov til klokka var 13.10 i dag. Da la jeg meg på sofaen og spiste frokost, mens jeg venta på at typen skulle komme hjem fra jobb. Etter det sovna jeg en stund til og da jeg våkna hadde svigermor right og spurt Christopher om hun komme innom en tur med Tara, men Chris sa nei fordi jeg sov :( Faen, jeg savner henne :( Fikk en mms av henne da :)

Prinsessa mi er nybadet :)

Slenger forresten med et bilde av noe jeg har savna i hele dag:

Big Tasty; Så godt og så sinnsykt "nei-mat"...

I morgen skal jeg forresten på DPS igjen, og kjenner jeg trenger det nå... Vært mye kaos siste uka, og da er det greit å få alt ut en plass. Får se åssen jeg har det etter timen da, for det kan lett gå begge veier. Og i morgenkveld er det endelig helg, så da skal jeg gjøre minst mulig, hehe.

Familie!?

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne hen nå, så begynner med mandagen. Da ringte nemlig farmoren min og lurte på hvorfor jeg ikke hadde kommet til pappa i helgen. Hadde ikke noe særlig lyst til å forklare henne at jeg ikke orket å se han slik, så jeg skyldte på at jeg leste til prøven jeg skulle ha på skolen i dag. Noe som forsåvidt var litt sant. Hun fortalte også at jeg måtte komme til pappa på onsdag, for da kom farfaren min dit også. WTF?? Jeg har ikke sett den jævla alkisen siden jeg var 5, og nå bare for at han på en eller annen mystisk måte har klart å skrape sammen penger og klart å sette seg på et fly hit til vestfold etter nesten 20 år med null besøk, så skal jeg liksom bli glad og ønske å treffe han? Hvor var han da pappa (som faktisk er hans egen sønn) fikk diagnosen i Mai i fjor? Hvor var han da barnebanet hans datt på kjøret? Hvor var han da lillebroren min ble født? Eller da jeg ble mamma? Nei, ikke faen!!! Folk kan da ikke valse inn i livet mitt på den måten og ta seg til rette, etter alt det han har gjort! Jeg har da for pokker vanskeligheter nok med å forholde meg til folk, så jeg gir egentlig blanke faen i om vi deler blod aldri så mye. Familien, er de jeg selv velger å ha nærme. Ikke automatisk alle jeg deler blod med...

Hm, kanskje en litt brå start på innlegget, men måtte bare få det litt ut av systemet. Har ikke klart å nevne dette for typen ennå, vet ikke helt om han vil forstå uansett. Og ingen fare for at han leser innlegget mitt heller, for han gidder ikke lese noe som helst med mindre det er instruksjoner til et spill eller en bruksanvisning til en data-dings (beklager, den var litt slem, ser den. Han prøver da virkelig så godt han kan, dette har ikke noe med han å gjøre egentlig, er bare forvirret og gruer meg til i morgen).

I dag hadde jeg forresten samfunnsfagsprøve på skolen, ikke stort mer å si om det, enn at jeg håper jeg står. Og etter det var jeg med svogeren min til et intervju for Sandefjords Blad. Legger ut link her, når det kommer i avisa.

Nå sitter jeg bare å gruer meg til i morgen og burde nok lagt meg for lenge siden. Men er ennå ikke sikker på om jeg orker å dra... Har ikke noe lyst, men burde kanskje dra for pappa sin del. Ikke det at jeg helst skjønner hvorfor jeg er blitt så opptatt av å stille opp for han. Han fortjener det virkelig ikke etter all julinga jeg har fått, alle gangene jeg ble låst ned i kjelleren og de glemte meg der, alle gangene han glemte å komme hjem og jeg lå i trappeoppgangen i blokka i et par dager og venta. Når en mann klarer å oppføre seg sånn mot en 3-4 år gammel jente, så fortjener han ikke noe tilbake heller. Men etter han ble syk, så var alt liksom "tilgitt"... Ikke det at jeg fatter hvorfor.

Men nå er jeg kvalm, lei meg, sinna og trøtt - så runder av.

Bustete, sliten og lei

Åpenhet og savn

Jeg har i en tid nå benyttet meg av en annen blogg (Pamis's Blog) men etter å ha lest igjennom den ser jeg hvor liten vits det er. Jeg er jo ikke ærlig i den! Eller, jeg er jo forsåvidt ærlig, men ikke åpen om ting. Det er mange som vet om bloggen og jeg føler derfor ikke jeg kan fortelle alt som foregår i livet og i hodet mitt. Så da fant jeg ut at siden jeg hadde den bloggen her fra før av, så kan jeg jo bruke denne til en slags dagbok. Og det er da det jeg har tenkt til å starte på nå.

I dag er det forsåvidt ikke så mye som har skjedd ennå. Jeg dro til DPS klokka 12 og hadde den faste ukentlige samtalen med psykologen. Ble litt tøffe ting vi var innom i dag, så jeg er fremdeles kvalm og har en murrende hodepine. Så etter timen, fant jeg ut at jeg ikke orket å dra innom byen, og bestillte heller taxi hjem. Er rart hvor mange ting jeg klarer å snakke om helt uanfektet fra barndommen min - men når det kommer til å prate om Tara, så knekker jeg fullstendig sammen hver gang. Jeg savner henne så ufattelig mye... Nå er det 3 uker siden jeg så henne, og jeg savner henne så mye at det kjennes ut som om jeg kommer til å eksplodere! Men jeg får vel bare holde ut fram til neste gang jeg får sjansen til å se henne. Vet hun har det godt ihvertfall og det er jo det viktigste.



Sånn utenom det, så har egentlig dagen vært ganske grei. Finni igjen en person jeg har "lett" etter på nett i årevis og det er jo alltid hyggelig (og en smule skummelt). Men tar nok litt tid før jeg tør å fortelle at jeg ikke har Tara hos meg. Er så ekkelt å måtte si til folk, for med en gang det er snakk om at jeg har mistet henne, så begynner folk å gå ut i fra at jeg har gjort henne noe. Og d et har jeg alldeles ikke, vi fikk bare ikke en sjanse...

Men nå er jeg egentlig litt sliten i hodet, så tenkte jeg kunne skrive mere senere.

Ytringsfrihet, my ass...

Det snakkes så fint og høyt om ytringsfriheten her i landet. Og det gjelder vel forsåvidt i de fleste situasjoner, men jeg (som er glad i å diskutere) kommer ofte opp i heftige debatter rund temaet religion. Jeg ble "halshugget" for å ytre min mening om religionen Islam, noe jeg uansett kommer til å stå for.

Denne personen gjøv løs med fraser som: "Hvordan kan du si du hater Islam, om du ikke vet ALT om religionen?"

Hvorpå jeg svarer at jeg absolutt ikke hater Islam, jeg bare liker den ikke. Og at jeg heller ikke har noe imot Islamister som enkelt personer, jeg bare misliker hva de tror på og står for.

Etter en del debattering fram og tilbake, kommer vi inn på religionen buddisme, hvor denne personen sier: "Men buddhisme? Det er ingen religion. Det er bare en eller annen som fant det opp. Og sa: ta meg og ingen andre som guder. "... Jeg svarer med samme mynt at dette ikke stemmer og at han kanskje burde undersøke litt dypere hva buddismen er, før han uttaler seg.

Svaret lyder: " Tror du virkelig at jeg skal kaste bort 5-10 min av mitt liv på å lese om en religion som ikke har en Gud?"

Så JEG kan ikke uttale meg om religion uten å vite alt om den, men to sekunder senere gjelder ikke det for denne personen?

Så da har jeg to spørsmål:

Hvorfor er samfunnet og menneskene i dag, så forbanna dobbeltmoralske?
Og hvor faen ble det av ytringsfriheten...?