Flukten fra Norge

At vi skulle flytte til Spania, var ikke en spontan avgjørelse - slik mange tror. Dette er noe vi har tenkt på siden 2010 og bestemte oss for å gjennomføre for 2 år siden, men på grunn av livssituasjonen da, fikk vi beskjed fra nær familie om at vi burde vente og at vi skulle få hjelp til å få ting mer i orden før vi dro. Man vil jo såklart ha ting litt på plass før man gjør en så stor omveltning på livet! Så vi ventet, men ingenting skjedde. All hjelpen vi skulle få, ble det aldri noe av og hver gang vi vurderte å dra på nytt, fikk vi nok en gang beskjed om å vente. Så vi ventet og ventet.

Men helsa mi ble bare værre og værre, anfallene kom oftere og ble sterkere for hver gang og psyken min klarte såvidt å takle alt det negative. Jeg har aldri påstått at jeg er særlig sterk psykisk, noe som nok en gang ble bevist da jeg havnet ned i en mørk og depressiv dal jeg ikke klarte å komme meg ut av. Hver gang jeg klarte å se litt lysere på ting og begynne å se fremover, kom et nytt anfall og dro meg ned i gjørma. Jeg klarte ikke se hvordan jeg skulle klare å orke å leve i denne psykotiske og fæle tilstanden, så jeg ønsket sterkere og sterkere å gi opp.

Noen uker før vi dro, kom en ny klynge med anfall som varte i en ukes tid og dumme meg postet at jeg var deppa og hadde lyst å gi opp på sosiale medier;

Over én uke i strekk nå med både daglige og nattlige anfall. Å komme til seg selv, livredd uten å vite hvem man selv oller noen andre er, husker ikke navnet mitt engang.. Å sitte med mentalitet som et lite barn og til og med Narnia ble for skummelt. Og null medisiner. Dette er rett og slett for mye for meg. Jeg orker ikke en natt til. Unnskyld! 😢

Flere ringte 113, men noen ringte i tillegg politiet og sa jeg var voldelig og agressiv, så ambulansen kom sammen med politiet, rev meg ut av huset, truet med glattcelle og endte tilslutt opp med å kjøre meg på pysikiatrisk lukket avdelig for natta.

Blogginnlegg om hendelsen: En tung helg

Dagen etter, søndag 8 april, ble jeg kjørt hjem og møtt av Christopher som sa; "Nå reiser vi!"

Vi var helt blakke, så hadde ikke mulighet til å bestille bilettene med en gang, men 16 mai fikk vi endelig bestilt. Var mange som var kritiske og negative til at vi skulle dra, så jeg prøvde å skrive et blogginnlegg for å forklare; Håper folk etterhvert vil forstå

De siste ukene før vi dro, gikk med til å få ordnet det mest viktige som måtte fikses før vi dro og pakke alt vi skulle ha med ned. Vi tok med oss 2 store kofferter og 1 liten, resten av det vi ønsket å beholde pakket vi i esker og fikk hjelp av bestekompisen til Christopher til å kjøre alt opp til han og kjæresten hans. De kunne hjelpe oss med å oppbevare alle eskene der og hjelpe oss å sende litt og litt ned hit. Tusen hjertlig takk for all hjelpen vi fikk både fra han og fra storesøsteren min, vi er evig takknemlige!

3 dager før avreise fikk jeg 4 nye anfall og for å være helt ærlig har jeg ikke peiling på hvordan vi klarte å gjennomføre reisen ned! Siste jeg husker var at vi bestilte bilettene, deretter husker jeg bare små glimt; vi sier farvel til bestekompisen til Chris på flyplassen, blir stoppet i innsjekkinga på flyplassen og må betale nesten 3000 kr pga feil navn på biletten (jeg hadde bestilt bilettene med mitt nye etternavn; Grette, men i passet står det fremdeles Andersen) og det neste jeg husker er at vi våkner opp i et telt på en capingplass i Spania. Jeg våknet ganske blid og førnøyd, men kunne ikke helt forstå hvorfor Chris virket så stresset. Så begynte det å demre for meg; vi hadde flyttet til Spania og hadde jo ikke leilighet! Vi hadde jo tenkt til å finne en leilighet med en gang vi kom hit, men så fortalte en venn av oss her nede at vi måtte ha NIE-nummer for å leie en leilighet (noe som senere viste seg å ikke stemme). Da raste verden ganske sammen! Måtte vi gi opp? Måtte vi snu og reise hjem igjen?

Så traff vi på en reddende engel! En god venn her nede lot oss få sove på gjesterommet hans til vi fikk ordet oss leilighet, mot av vi passet hundene hans en uke mens han var vekk. Da ble jeg så lettet at tårene stømmet!! Han fikk også kjørt oss til politistasjonen i Benidorm, for å bestille time for å få NIE-nummer. Så tok han vi bodde hos kontakt med en megler han kjente ang. et hus til leie. Dagen etter var vi på visning og fikk huset!! Er visst førstemann til mølla-prinsippet her nede, hehe. Og dagen etter signerte vi husleiekontrakta og flyttet inn.

Nå har vi straks bodd her nede i 2 mnd og jeg merker stor forskjell. Bildet til venstre under er tatt sommeren 2016 og det til høyre er tatt for noen dager siden. Om 4 dager, har jeg gått 2 hele måneder uten et eneste anfall! Og jeg mener ikke kun GTK-anfallene (de riste anfallene), men alle anfallene forsvant da vi kom ned. Ingen ut-detting, ingen plutselige øyeblikk flere ganger daglig hvor jeg ikke aner hvor jeg er, eller hvem jeg er. Har vært meg selv i 2 mnd nå og føler meg bedre enn jeg har gjort på årevis! Nå slipper jeg de teite anfallene, så har masse mer energi og går omtrent og gliser hele tiden. Malysten er endelig tilbake og jeg har masse energi. Går lange, bratte turer hver eneste dag og desto mer energi jeg bruker, desto mer får jeg.

Hjemme ble jeg sliten av å reise meg og de 400 meterene bort til butikken kjentes ut som flere mil. Første uken her nede var de to lengste turene vi tok på 6 og 7 km.

Livet er fantastisk for øyeblikket.