Stemmene

Jeg så en dokumentar natt til i dag. En jeg ikke burde sett. Jeg visste det allerede i løpet av de første minuttene at jeg burde skru av, men jeg klarte ikke. Dokumentaren "Child of rage" om seks år gamle Beth Thomas, som hadde opplevd grov omsorgssvikt, mishandling og seksuelle overgrep som 1 åring. Senere utviklet dette seg til ei lita jente med psykopatisk oppførsel og svært skummel adferd. Hun mishandlet lillebroren sin daglig, torturerte dyrene og drømte om å drepe foreldrene med en kniv mens de sov. Og man hørte på stemmen hennes når hun fortalte om dette at hun fortalte det som om hun skulle fortalt om hva hun hadde til middag, ingen følelser, null anger og ingen empati. 

Etter at jeg hadde sett denne kom stemmene tilbake.

Du er ikke verdt en dritt! De vet hva du tenker! Alle kan høre hva du tenker, du må tenke lavere! Ikke ta imot hjelp, de prøver bare å lure deg. Alle er på lag, alle andre er på samme lag. Alle andre later som de ikke hører hva du tenker, men de gjør det! De lurer deg! Fordi du ikke er verdt noe. Skjønner du nå at du må dø? Du må gjøre det! Du må gjøre det nå!

Det er slitsomt. Uansett hva jeg prøver på, så er stemmene der. Men jeg vet at de ikke er ekte. Jeg vet at jeg ikke er gal, det er bare psykosomatisk paranoid scitzofreni som følge av PTSD. Det er bare en forsvarsmekanisme, det er ikke ekte! Jeg prøver å si dette til meg selv, men da ler stemmene. De ler av meg. Av at jeg lar verden og psykologene som har gitt meg diagnosen lure meg. 

Nå må jeg ha søvn! Har ikke sovet på nesten 2 døgn og er utslitt. Hodet mitt trenger hvile og jeg vet at det mest sannsynlig er bedre når jeg våkner. Men jeg er så redd for mareritt. Redd for å ligge i mørket inne på soverommet med disse teite stemmene i hodet. Må prøve likevel kjenner jeg, for nå orker ikke psyken min stort mer. Jeg er utslitt, redd og kvalm. Håper virkelig det er bedre i morgen.