Gaven

Da jeg var 17 hadde jeg en klar formening om hvordan livet skulle bli. Jeg skulle fylle 18, trekke vedtaket mitt på instituajonen jeg hadde bodd på de 4 siste årene, finne en hybel på Gjøvik, dra hjem til Tønsberg og si hadet til de få jeg hadde også skulle alt ta slutt.

Jeg var klar. Løkka hang klar. Alt var klart.
Så dro jeg hjem til Tønsberg for å si hadet og da gikk hele planen i vasken. Jeg fant kjærligheten.

I begynnelsen var jeg rimelig sikker på at dette kun var en forelskelse fra hans side og at så fort den første forelskelsen ga seg, kom han til å gå fra meg. Alle dro jo. Men han dro aldri.

Nå har det gått hele 15 år. Vi giftet oss til og med i 2011.

Veien hit har ikke vært lett. Det har vært oppturer og nedturer, lykklige dager og sorg. En evig kamp. En kamp for livet, en kamp for oss. Han reddet meg og har gitt meg 15 år å leve, 15 år av sitt liv.

Men for å klare å gå denne veien så trengte jeg en hånd. Jeg har følt at det har vært en kald, mørk og skummel vei, men han har hele tiden strekt ut hånden og gitt meg noe å gripe tak i.

Nå føler jeg plutselig at jeg går alene.

Og jeg orker ikke gå denne veien alene. Jeg trodde vi skulle gå den sammen. Nå bare griper jeg ut i mørket for å finne hånden hans, men han er langt avgårde. Vi har glidd fra hverandre og jeg har ikke lenger en hånd å holde i.

Da kom de gamle tankene tilbake. Kanskje jeg skal anse disse 15 årene som en gave? For hadde jeg ikke møtt han, så hadde jeg avsluttet livet i 2002. Han gav meg 15 ekstra år og leve. Men nå tror jeg kanskje det er over. Det føles som gaven er brukt opp.