Nye anfall

Jeg hadde virkelig håpet at desember skulle bli bra! Uten anfall, angst, depresjoner eller noe annet som skulle ødelegge. Så kom 1 desember, som startet ved at jeg fikk et anfall på morgenen. Da jeg kom til meg selv igjen noen timer senere, hadde jeg dundrende hodepine og måtte bare slappe av resten av dagen. Jeg følte hele tiden etter anfallet at noe var galt. Noe føltes feil. Det føltes ikke som om det var ordentlig over ennå. Gubben sa at anfallet jeg hadde hatt virket veldig lite også, så jeg mistenkte at det kunne komme et nytt et ganske snart. Dagene gikk og følelsen av at noe mer skulle komme, gav seg ikke. Noe var definitivt galt.

Den 5 desember skulle det vise seg at jeg hadde rett. Dagene med mangel på søvn, minimalt med mat og altfor lite dagslys gav utslag. Det var rundt 17-18 tiden som jeg bestemte meg for å ta meg en liten lur på sofaen. Så sovnet jeg. Trodde jeg.

I følge mannen min gikk det bare noen minutter også kom anfallet. Det var et ganske kraftig anfall og det varte lenge. Noe av medisinen jeg fikk rant også på utsiden av munnen da han skulle gi meg det, så litt uvisst om jeg fikk nok. Etter at anfallet var over, skulle han bare kjapt bort til dataen sin og sjekke noe - men innen han rakk tilbake hadde jeg reist meg og veltet over stuebordet. Jeg surret rundt i stua, bumpet borti ting, mistet balansen og ikke et eneste ord som kom ut av munnen på meg var visstnok forståelig. Mannen min fikk meg etterhvert inn på soverommet for å hvile i senga, men da jeg kom til meg selv hadde jeg totalt panikk. Siste jeg husket var jo at jeg lå på sofaen i stua. Og det neste jeg husker er at jeg våkner inne på soverommet uten å ane hvordan jeg har kommet meg dit, med dundrende hodepine, smerter i hele kroppen og fullstendig panikk! 

Jeg turte ikke ligge der inne, er ofte redd for soverommet etter anfall (aner ikke hvorfor), så jeg gikk ut i stua. Ble sittende foran dataen i noe som virket som flere dager, men det hadde visst bare gått noen timer. Jeg aner ikke om Chris er hjemme, det husker jeg ikke. Kanskje han er på soverommet, kanskje han er i byen, kanskje det er midt på natta, kanskje det er midt på dagen - jeg aner ingenting. All info i hjernen min føles ut som den er visket vekk og jeg sitter igjen som et tomt skall. Livredd. Hvor lenge skal det være sånn? Når skal hjernen min komme seg på plass igjen? Jeg hater denne følelsen!! Anfallene er virkelig ikke det jeg hater mest, det er kaoset etterpå...

Hele dagen etter varte dette! Men så fikk jeg endelig i meg godt med mat og noen timer med søvn og da var "jeg" endelig tilbake! :D Nå skal resten av advent pokker meg bli bra! Det har jeg bestemt!! ^^