Åpenhet og savn

Jeg har i en tid nå benyttet meg av en annen blogg (Pamis's Blog) men etter å ha lest igjennom den ser jeg hvor liten vits det er. Jeg er jo ikke ærlig i den! Eller, jeg er jo forsåvidt ærlig, men ikke åpen om ting. Det er mange som vet om bloggen og jeg føler derfor ikke jeg kan fortelle alt som foregår i livet og i hodet mitt. Så da fant jeg ut at siden jeg hadde den bloggen her fra før av, så kan jeg jo bruke denne til en slags dagbok. Og det er da det jeg har tenkt til å starte på nå.

I dag er det forsåvidt ikke så mye som har skjedd ennå. Jeg dro til DPS klokka 12 og hadde den faste ukentlige samtalen med psykologen. Ble litt tøffe ting vi var innom i dag, så jeg er fremdeles kvalm og har en murrende hodepine. Så etter timen, fant jeg ut at jeg ikke orket å dra innom byen, og bestillte heller taxi hjem. Er rart hvor mange ting jeg klarer å snakke om helt uanfektet fra barndommen min - men når det kommer til å prate om Tara, så knekker jeg fullstendig sammen hver gang. Jeg savner henne så ufattelig mye... Nå er det 3 uker siden jeg så henne, og jeg savner henne så mye at det kjennes ut som om jeg kommer til å eksplodere! Men jeg får vel bare holde ut fram til neste gang jeg får sjansen til å se henne. Vet hun har det godt ihvertfall og det er jo det viktigste.



Sånn utenom det, så har egentlig dagen vært ganske grei. Finni igjen en person jeg har "lett" etter på nett i årevis og det er jo alltid hyggelig (og en smule skummelt). Men tar nok litt tid før jeg tør å fortelle at jeg ikke har Tara hos meg. Er så ekkelt å måtte si til folk, for med en gang det er snakk om at jeg har mistet henne, så begynner folk å gå ut i fra at jeg har gjort henne noe. Og d et har jeg alldeles ikke, vi fikk bare ikke en sjanse...

Men nå er jeg egentlig litt sliten i hodet, så tenkte jeg kunne skrive mere senere.