Familie!?

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne hen nå, så begynner med mandagen. Da ringte nemlig farmoren min og lurte på hvorfor jeg ikke hadde kommet til pappa i helgen. Hadde ikke noe særlig lyst til å forklare henne at jeg ikke orket å se han slik, så jeg skyldte på at jeg leste til prøven jeg skulle ha på skolen i dag. Noe som forsåvidt var litt sant. Hun fortalte også at jeg måtte komme til pappa på onsdag, for da kom farfaren min dit også. WTF?? Jeg har ikke sett den jævla alkisen siden jeg var 5, og nå bare for at han på en eller annen mystisk måte har klart å skrape sammen penger og klart å sette seg på et fly hit til vestfold etter nesten 20 år med null besøk, så skal jeg liksom bli glad og ønske å treffe han? Hvor var han da pappa (som faktisk er hans egen sønn) fikk diagnosen i Mai i fjor? Hvor var han da barnebanet hans datt på kjøret? Hvor var han da lillebroren min ble født? Eller da jeg ble mamma? Nei, ikke faen!!! Folk kan da ikke valse inn i livet mitt på den måten og ta seg til rette, etter alt det han har gjort! Jeg har da for pokker vanskeligheter nok med å forholde meg til folk, så jeg gir egentlig blanke faen i om vi deler blod aldri så mye. Familien, er de jeg selv velger å ha nærme. Ikke automatisk alle jeg deler blod med...

Hm, kanskje en litt brå start på innlegget, men måtte bare få det litt ut av systemet. Har ikke klart å nevne dette for typen ennå, vet ikke helt om han vil forstå uansett. Og ingen fare for at han leser innlegget mitt heller, for han gidder ikke lese noe som helst med mindre det er instruksjoner til et spill eller en bruksanvisning til en data-dings (beklager, den var litt slem, ser den. Han prøver da virkelig så godt han kan, dette har ikke noe med han å gjøre egentlig, er bare forvirret og gruer meg til i morgen).

I dag hadde jeg forresten samfunnsfagsprøve på skolen, ikke stort mer å si om det, enn at jeg håper jeg står. Og etter det var jeg med svogeren min til et intervju for Sandefjords Blad. Legger ut link her, når det kommer i avisa.

Nå sitter jeg bare å gruer meg til i morgen og burde nok lagt meg for lenge siden. Men er ennå ikke sikker på om jeg orker å dra... Har ikke noe lyst, men burde kanskje dra for pappa sin del. Ikke det at jeg helst skjønner hvorfor jeg er blitt så opptatt av å stille opp for han. Han fortjener det virkelig ikke etter all julinga jeg har fått, alle gangene jeg ble låst ned i kjelleren og de glemte meg der, alle gangene han glemte å komme hjem og jeg lå i trappeoppgangen i blokka i et par dager og venta. Når en mann klarer å oppføre seg sånn mot en 3-4 år gammel jente, så fortjener han ikke noe tilbake heller. Men etter han ble syk, så var alt liksom "tilgitt"... Ikke det at jeg fatter hvorfor.

Men nå er jeg kvalm, lei meg, sinna og trøtt - så runder av.

Bustete, sliten og lei