Den trykkede stemningen ligger fortsatt som et tynt teppe over landet. Noen få har sterke meninger de hyler ut, men folk flest mener sitt i stillhet eller i lav, respektfull diskusjon. "Han som ikke skal nevnes" er fortsatt i alles tanker, selv om mange forsøker å skyve han vekk. For øyeblikket føles det som om minnene etter fredag 22 juli aldri helt vil slippe taket. Og midt oppi alt dette har jeg en ekstrem skyldfølelse jeg ikke klarer å bli kvitt...
Fredag 22 var en forferdelig dag! Lørdagen var en forferdelig dag for de fleste. Jeg giftet meg...
Og jeg har sitti hver eneste kveld siden dette skjedde og prøvd å stenge det ute. For det gjør så ubeskrivelig vondt!! Jeg kjente ingen på Utøya, men likevel kjennes det ut som om jeg gjorde det. Det føles ut som om vennene mine døde der ute... Og selv oppi all denne smerten jeg føler, så skriker en stemme inni meg: "Takket være "han som ikke skal nevnes" så husker ingen bryllupsdagen din, alle vil glemme den!". Og det gjør meg sinna, trist og ikke minst skamfull over at jeg tenker på meg selv oppi alt dette.
Nå har det gått 8 dager. Jeg har grått meg i søvn 8 av de kveldene og våknet etter en tung natt med mareritt 8 av morgenene. Og likevel klarer jeg ikke få grått ut hatet! Hatet over den mannen som ødela sommeren 2011. Mannen som ødela tryggheten vi så lenge har fryktet skulle forsvinne. Mannen som ødela bryllupet mitt...