Den trykkede stemningen ligger fortsatt som et tynt teppe over landet. Noen få har sterke meninger de hyler ut, men folk flest mener sitt i stillhet eller i lav, respektfull diskusjon. "Han som ikke skal nevnes" er fortsatt i alles tanker, selv om mange forsøker å skyve han vekk. For øyeblikket føles det som om minnene etter fredag 22 juli aldri helt vil slippe taket. Og midt oppi alt dette har jeg en ekstrem skyldfølelse jeg ikke klarer å bli kvitt...
Fredag 22 var en forferdelig dag! Lørdagen var en forferdelig dag for de fleste. Jeg giftet meg...
Og jeg har sitti hver eneste kveld siden dette skjedde og prøvd å stenge det ute. For det gjør så ubeskrivelig vondt!! Jeg kjente ingen på Utøya, men likevel kjennes det ut som om jeg gjorde det. Det føles ut som om vennene mine døde der ute... Og selv oppi all denne smerten jeg føler, så skriker en stemme inni meg: "Takket være "han som ikke skal nevnes" så husker ingen bryllupsdagen din, alle vil glemme den!". Og det gjør meg sinna, trist og ikke minst skamfull over at jeg tenker på meg selv oppi alt dette.
Nå har det gått 8 dager. Jeg har grått meg i søvn 8 av de kveldene og våknet etter en tung natt med mareritt 8 av morgenene. Og likevel klarer jeg ikke få grått ut hatet! Hatet over den mannen som ødela sommeren 2011. Mannen som ødela tryggheten vi så lenge har fryktet skulle forsvinne. Mannen som ødela bryllupet mitt...
2 kommentarer:
Hm..første innlegget kom visst ikke inn. Prøver igjen.
Det ante meg at dette kunne føles ille, ja..her skal du gifte deg, så skjer dette.
Men da skal du vite dette. Det er forskjell på sort og hvitt, akkurat like mye som forskjellen på ondt og godt.
I motsetning til denne fyren, så brukte du dagen til å skape noe godt, ved å gifte deg med den du er glad i.
Ekteskapet er et symbol for det gode mellom menneskene, et vitnesbyrd om kjærligheten som oppstår mellom to.
Gjentar: Du valgte denne dagen til å skape en spire av godt. Det gir samme effekt som en klar, forfriskende solstråle som bryter ut gjennom et sort og tungt skydekke.
So what om dagen ikke blir husket. Du og mannen din husker den, det er det som teller.
Til slutt..om du ikke holder ut tanken på dette, at det blir for mye...så er det mange som gifter seg på nytt, for å bekrefte ekteskapet på en måte. Kanskje det er en tanke...og så bruke denne datoen som en offisiell bryllupsdag?
På den måten slipper du å få utøyaspøkelse over deg hver gang du har bryllupsdag.
Tenk over det.
Goklem fra Morten :)
Takk Morten :) Det værste er at jeg tattoverte bryllupsdagen på armen min (under utdrikningslaget) og folk skvetter nesten og kondolerer halvveis omtrent når de ser den :S
Men vi tenkte som deg, at dette får bli den offisielle bryllupsdagen (eller året) også tar vi heller en liten intim feiring neste år på ett års dagen :) Slik at man kanskje husker den isteden.
Og jeg mente forresten ikke at jeg er redd andre skal glemme bryllupsdagen min, jeg er redd jeg skal gjøre det...
Goklem tilbake :)
Legg inn en kommentar