Så tenkte jeg vi kanskje kunne dra en liten tur til byen å ta en kaffe, så vi dro til byen for å prøve å slappe av litt. Det funka motsatt.
Da vi kom til byen merka vi at Chris ikke hadde nøklene da vi gikk av bussen! Så litt senere hadde jeg mista telefonen! Jeg ringte helt frustrert til vkt og en snill person hadde funnet telefonen min på narvesen og levert den inn. Men Chris sine nøkler er fortsatt vekk... Vi fikk mer og mer panikk og når vi kom tilbake hit til låst dør knakk jeg sammen. Flaut! Var sånn borte bed besinstasjonen og (vi spurte der tilfelle vi hadde mista de på veien). Den utrolig snille jenta som jobbet der var kjempe snill og da jeg forklarte situasjonen og at jeg var farlig nær et anfall, fikk vi sitte der og ta gratis kaffe og greier mens vi ringte huseieren. Han som er så sinna på oss pga. 3 manglende husleier.... Og nå måtte han komme å låse opp. Huff...
Christopher knakk sammen utafor døra her han og.. Ikke ofte jeg ser han gråte, han satt med hodet fortvilt i hendene og jeg fikk så vondt av han! Han som ikke ville til byen engang. Også overtaler jeg han for å slappe av også skjer dette... Ville rekke Babels så han kunne sette seg ned å a en deilig latte, men neida.
Jeg syns det er så flaut når jeg begynner å få panikk sånn ute, begynner å gråte og hikste når jeg snakker og blir svimmel, for jeg klarer ikke trekke pusten.
Og i tillegg har jeg kommet hjem til en melding på face: Jeg så deg på bensinstasjonen. Fra en jeg aldri har treffi irl. En fra twitter gjengen. Nice timing. Alt på en gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar