Usynlige sykdommer

Det er ikke alle sykdommer som er synlige. Da jeg var ungdom tenkte jeg ikke over dette i det hele tatt. Tenkte bare; om folk er syke, så syns det vel! For er om en person sitter i rullestol, går på krykker, har en form for psykisk eller fysisk utviklingshemming, er blind eller andre lignende ting; så syns det jo. Men hva med alle de andre sykdommene? Som for eksempel ME, fibromyalgi, epilepsi, psykiske lidelser og andre usynlige sykdommer. Da blir folk kjappe til å dømme.

Jeg begynte ganske tidlig å slite med min egen psyke, fikk diagnosen PTSD og slet mer og mer med dype depresjoner, angstanfall, sosialangst, tvangstanker og slike ting. I de virkelig ille periodene klarte jeg såvidt å komme meg ut døra, men det var jo kun da folk så meg! Så de gangene jeg hadde vært ute, fikk jeg fikk stadig høre; "Du kan da ikke være særlig syk, du er jo ute på café og greier!".

Ja!! Den éne dagen du så meg var jeg på café! Men alle de andre dagene i resten av måneden, hvor jeg var så dårlig at jeg ikke hadde krefter, psyke eller energi til å komme meg til postkassa engang; da så du meg ikke. Så kanskje ikke dømme folk for at de klarer å komme seg utafor døra en gang i blandt?

Og i 2011 fikk jeg epilepsi. Dette er en sykdom som heller ikke er særlig synlig sånn i det daglige. Epilepsi-medisinen jeg tar et et karbamazepin og noen av bivirkningene er trøtthet, svimmelhet og hodepine, kvalme, oppkast, slørete syn/dobbeltsyn, sjelvinger - noe som ikke er så veldig lett å leve med hver bidige dag. Jeg må samle krefter i dagevis etter bare en liten cafétur. Og å være på kjøpesenter, buss eller andre offentlige steder med masse folk er rett og slett en utfordring. Noen ganger kan jeg kjenne at jeg blir ekstra svimmel, det kribler intenst i begge hendene og da vet jeg at om jeg ikke setter meg ned og slapper av innen kort tid; så er faren for et anfall meget stor. Ene gangen dette skjedde var vi på et spisested i byen. De hadde toalettene nede i underetasjen og handicap-toalettet oppe der vi satt. Jeg bruker sjelden dette toalettet, men i dette tilfellet syns jeg det virket kjempe skummelt å skulle gå ned en bratt trapp når jeg var så farlig nære et anfall. Men jeg fikk såvidt tak i håndtaket på døra før jeg hørte en høy mannestemme si; "Du kan pent gå ned trappa!! Dette er for de som ikke kan gå!!" Jeg prøvde å si at jeg hadde epilepsi, men dette hjalp ikke. Han var fast bestemt på at jeg ikke hadde rett til å bruke handicaptoalettet siden jeg ikke satt i rullestol!

I september kom jeg over dette leserinlegget inne på Aftenposten sine nettsider: Vanlig påstand: "Å være på kafé og gå turer har hun krefter til, men ikke å jobbe". Innlegget tok opp temaet på en bra måte, en måte som kanskje gjør at fler kanskje tenker seg om før de er så kjappe med å dømme. For mange sliter med fysiske sykdommer som ikke synes, mange har kanskje psykiske lidelser de strever med og det kan være så utallige andre ting også, sykdommer som ikke synes for andre. Dermed burde vi ikke være så innmari kjappe til å dømme andre! Kanskje vedkommende kanskje har en grunn til å gå på handicaptoalettet eller å sette seg ned å hvile ved et bord uten å bestille med en gang. Ikke døm så fort, det kan være mye du ikke vet om.

Pamis