Update
(Torsdag 28 mai 2015)
Mye som foregår om dagen. Ikke sånn fysisk lissom, sånn at jeg gjør mye om dagene. Men mye på gang oppe i hodet mitt. Psyken går vannvittig opp og ned fra dag til dag. Ene dagen er jeg kjempe happy og har merkelig mye energi. Dagen etter kan den vonde følelsen inni meg være tilbake og alt ser mørkt ut. Føler jeg straks er ved bristepunktet. Nå gir jeg straks opp...
Det å snakke om selvmordstanker er tydeligvis tabu. Alle blir sinna når jeg snakker om det. Jeg tar jo ikke opp temaet for å såre dem lissom, men for å kanskje få litt hjelp til å klare å se en annen utvei og kanskje noen positive ting med livet og legge noen fremtidsplaner. Men alle blir sinna... Så jeg har funnet ut at det er lurest å la vær å snakke om det. Selvskadinga også egentlig. Det hender jeg sprekker, men ikke så ofte. Ikke er det farlig heller, for jeg kutter ikke dypt - mest risp i mine øyne. Men problemet er jo at jeg ikke får sjult det for gubben og jeg ser det sårer han å se det... Men jeg sover jo naken fra før av og om jeg da plutselig begynner å sove med pysjbukse, så skjønner han jo at noe er galt (og sikkert hva også). Kutter fortsatt ikke på venstre armen da :) Tattooene hjalp. Littegranne synd jeg gikk over til høyre lår da, men det er hvertfall lettere å sjule. Utenom på stranda og sånt, men går jo ann å bruke shorts.
Utenom det skjelver jeg sykt mye om dagen og har synsforstyrrelser. Er redd hele tia nesten og skvetter av hver minste lille lyd. Mye luktforstyrrelser også, men det er jo epilepsien og ikke psyken.
Vanskelig å tenke også... Sliten... Mongo i hue pga anfall her om dagen. Og null støtte fra han jeg trenger det mest fra. Han sitter og stirrer inn i pc skjermen. Jeg vil helst prøve å ikke sitte å tenke - kanskje finne på noe isteden. Men neida. Og bestisen er fortsatt borte. Jeg vil etter...
1 kommentar:
Jeg har også vært suicidal, havna på lukket psyk en gang pga. mislykket forsøk. Og har fått mye av de samme reaksjonene som du når jeg har sagt det høyt at jeg ville dø. At det gjør mine nærmeste vondt at jeg tenker tanken skjønner jeg, men som det hjelper ingen at de blir sinte. Bare det å kunne ha en fornuftig samtale om temaet uten at man får kjeft hadde vært så bra. Fortelle om hvorfor suicid til tider virker som en lur ide i sitt desperate depresive sinn, ja det er en jævla dum løsning, men når alt gjør vondt og man tror at ingenting vill hjelpe så...
Jeg er ganske så happy nå og har virkelig lyst til å leve lengst mulig. At det er så tabu og vanskelig å snakke om gjør det bare enda vanskeligere å komme ut av den depresjonen og suicidale tankene.
Har skrevet mye usammenhengende nå, men vit en ting; du er ikke alene med de tankene. ��
Lostboy73
Legg inn en kommentar