Sitter i senga nå og føler meg helt jævlig. Igjen. Nå begynner det å ta av litt igjen syns jeg. Vi krangler hver eneste dag, stort sett bare om småting, men det tærer alt jeg eier og har av krefter. Krefter jeg egentlig ikke har om dagen. Så føler for øyeblikket at jeg eksisterer på autopilot for at det ikke skal bli for overveldende. For de gangene det blir det, for overveldende altså, så stoler jeg ikke på meg selv. Og det er en ekkel følelse.
Vet ikke helt hvorfor det blir sånn, men noen ganger, når ting topper seg og jeg bare ser den éne utveien, så fylles jeg med en slags ro. En gledelig, inderlig ro som fyller meg helt. Og det skremmer meg hvertfall! For jeg vet hvor lite det skal til før jeg lar tanker bli til virkelighet, og jeg vet at jeg ikke klarer å skille 100% når det først skjer...
*puste med magen*
overwhelmed by fear, paralyzed by anger
memories of bleeding knives and crying scars
illusions, hallucinations, reality, twisted into one
killing the spark of life, and the soul be gone
