Hvil i fred pappa...
Ble vekket av telefonen til morgenen i dag mens jeg enda lå i senga. Det var farmor som ringte. Jeg var fremdeles søvnig og trodde hun skulle spørre når jeg skulle ut til pappa i dag. Hun var rar i stemmen og spurte om jeg hadde noen i nærheten. Jeg svarte at det hadde jeg ikke, men at jeg skulle vente til Christopher kom fra jobben også skulle jeg dra til pappa i to tiden. Da sa hun lavt; jeg burde nok kanskje ikke si dette over telefonen når du er alene. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skjønte hva hun skulle si, men jeg svarte bare enda en gang at jeg kom ut til pappa snart. Da sa hun: Det er nok for sent...
Jeg knakk sammen fullstendig. Hun fortalte at pappa hadde falt i koma og at hjertet hadde stoppet like etterpå... Jeg fikk ikke med meg så mye av det hun sa, men jeg husker hun ba meg ringe Christopher med en gang.
Jeg var helt oppløst i tårer da jeg ringte Christopher. Eneste jeg klarte å si var: Vi skulle dratt dit i går Det et for sent. Han spurte hva det var og jeg klarte ikke å få ut ordene, så jeg la på. Gikk ut på badet og lete etter klær å ta på meg. Fant ingenting. Ikke så jeg noe særlig heller pga tårene. Alt var bare tåkete og hodet mitt var fullstendig i kaos. Så ringte Christopher opp igjen og jeg fikk fram ordene for første gang: Pappa er død...
Christopher kom hjem 25 minutter senere og Lise kjørte oss til Sandefjord. Da jeg nærmet meg døra hans, kjente jeg at bena såvidt bar meg og jeg ble kvalmere og kvalmere. Jeg ble møtt i døra av farmor og kusina mi, men var forsatt ikke sikker på om det var sant. Det kunne jo hende de tok feil. At han bare sov. Så gikk jeg inn i rommet og der lå han. Det var sant...
Jeg ble sittende å stryke han på panna. Stakkars pappa var så kald så jeg prøvde å pakke pleddet godt rundt han, men han ble bare kaldere og kaldere Jeg var redd for at han frøys. Han gjorde jo mye det på slutten. Jeg ble sittende å stryke han over panna, han likte det så godt sist gang. Da hadde han blitt helt søvnig og smilt bredt. Jeg satt sånn da begravelsesbyrået kom og hentet ham. De ble stående en stund og snakke om praktiske ting før de flyttet han over på en båre, pakket han inn i et hvitt laken og alt jeg klarte å tenke på var at de ikke skulle legge lakenet over ansiktet hans, for da fikk han jo ikke puste...
De trillet han avsted. Nå er han borte. Han vil aldri mer smile når jeg kommer inn døren. Han vil aldri mer fortelle at det er godt å se meg. Han er borte...
Hvil i fred pappan min.
Jeg savner deg allerede sinnsykt mye og vil aldri glemme deg...
***
Skrevet 22 juni 2009, klokken 11:58
Jeg knakk sammen fullstendig. Hun fortalte at pappa hadde falt i koma og at hjertet hadde stoppet like etterpå... Jeg fikk ikke med meg så mye av det hun sa, men jeg husker hun ba meg ringe Christopher med en gang.
Jeg var helt oppløst i tårer da jeg ringte Christopher. Eneste jeg klarte å si var: Vi skulle dratt dit i går Det et for sent. Han spurte hva det var og jeg klarte ikke å få ut ordene, så jeg la på. Gikk ut på badet og lete etter klær å ta på meg. Fant ingenting. Ikke så jeg noe særlig heller pga tårene. Alt var bare tåkete og hodet mitt var fullstendig i kaos. Så ringte Christopher opp igjen og jeg fikk fram ordene for første gang: Pappa er død...
Christopher kom hjem 25 minutter senere og Lise kjørte oss til Sandefjord. Da jeg nærmet meg døra hans, kjente jeg at bena såvidt bar meg og jeg ble kvalmere og kvalmere. Jeg ble møtt i døra av farmor og kusina mi, men var forsatt ikke sikker på om det var sant. Det kunne jo hende de tok feil. At han bare sov. Så gikk jeg inn i rommet og der lå han. Det var sant...
Jeg ble sittende å stryke han på panna. Stakkars pappa var så kald så jeg prøvde å pakke pleddet godt rundt han, men han ble bare kaldere og kaldere Jeg var redd for at han frøys. Han gjorde jo mye det på slutten. Jeg ble sittende å stryke han over panna, han likte det så godt sist gang. Da hadde han blitt helt søvnig og smilt bredt. Jeg satt sånn da begravelsesbyrået kom og hentet ham. De ble stående en stund og snakke om praktiske ting før de flyttet han over på en båre, pakket han inn i et hvitt laken og alt jeg klarte å tenke på var at de ikke skulle legge lakenet over ansiktet hans, for da fikk han jo ikke puste...
De trillet han avsted. Nå er han borte. Han vil aldri mer smile når jeg kommer inn døren. Han vil aldri mer fortelle at det er godt å se meg. Han er borte...
Hvil i fred pappan min.
Jeg savner deg allerede sinnsykt mye og vil aldri glemme deg...
***
Skrevet 22 juni 2009, klokken 11:58
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar